#Sjekkdeg

La oss si det er en sommerkveld, der månen sakte går ned, og blant rosa skjær på himmelen flyter svalene på tokt i fred. En sånn sommerkveld der det aldri blir kaldt, ikke en gang på tærne, og alt en kan høre er kjærlig latter mellom to som nyter i det fjerne.

En slik sommerkveld som du trolig har følt, men kanskje tatt litt for gitt? Kanskje har du valgt den bort, for om ikke annet så har du jo tid. Og neste sommer kommer jo den også, og den blir jo like fin! Helt til du leser brevet, og du må revurdere tanken din.

Små celleforandringer står det i brevet. Tydelig skrevet med svart på hvitt, og i det rosa skjæret blant svaletokt stanser hjertet ditt. Det som bare var en rutinekontroll som så mange ganger før, har i dette sekundet gjort hodet tungt, og sjelen din ganske ør.

Så lar du sommeren sakte passere, og plusser på et par måneder om du vil. Fem måneder må du la det gå før du får se legen en gang til. Legen vil fortelle deg at dette trolig har gått bort, slik det gjør for de aller fleste kvinner, og at prøven vil gå fort.

Du synes høsten er fin den også, med sine unike fargespill, og enda et par uker må passere før livet stanser en gang til. Fortsatt celledeling vil det stå når du åpner legens brev, og det som skulle gå bort av seg selv blir et mektig psykisk strev.

Og mens du trekker den klare høstluften kjenner du frykten presser på, og takene dine streifer de som fremdeles er sårbare og små. Selv om du ikke skal tenke i de baner, kan du ikke la det ligge. For det løpet som du ble forespeilet opplevde du rett og slett ikke.

Høsten er fremdeles ung når du igjen er på legens kontor, og denne gangen er spørsmålene mange og uroen kraftig og stor. De har satt opp giret sitt nå, og klargjør deg for biopsi, og du lytter til legens beroligende ord som sier at dette fortsatt kan gli forbi.

Du kan ikke gjøre annet enn å vente, og prøve å ta dagen som den kommer. Du husker med glede tilbake på en bekymringsfri, deilig sommer. Og ofte føles det beroligende at postkassen stadig er tom, men aldri vil du glemme dagen da brevet uunngåelig kom.

Alvorlige celledelinger står det, etterfulgt av tunge ord som høynivå og kreft. Med blikket festet mot brevet kan ikke det rasjonelle hindre deg i å bli redd. Verden som du kjente den, stanset i et gitt sekund, og mens tårene presser på må du sette deg ned en stund.

Men så vet du at du må reise deg og ringe legen igjen, og om veien videre er tung vet du at du vil komme frem. Du må samle mot i lommen og vite med deg selv, at testen du tok den gangen har gitt deg mang en sommerkveld.

Du tenker det der du ligger, preppet for operasjon. Du vet at utfallet kunne vært verre, og at sorgen for mange ville blitt stor. Men du gjorde det som var riktig, og sjekket tidlig nok, slik at du også neste sommer kan se fredfull svaletokt.

Spor i sneen

Om du bøyer deg forsiktig ned er jeg sikker på at du kan se, et lite barnespor snart fullstendig dekket i sne. Det har ikke fått satt sitt spor så lenge, før været hvisker det bort. Men slik er det for de fleste, spor i sneen forsvinner fort.

Du kan lene deg frem mot der du så det, du kan børste bort sneen og se igjen. Men sporet som en gang var trykket i sne vil aldri igjen komme frem. Mine spor forsvinner de også, og dine vil jeg tro. Men noen spor er satt for å vare, og jeg kjenner til to.

Det ene sporet er voksen av størrelse, men dog ikke veldig stort. Det ligger trykket i sneen, og det vil ikke hviskes bort. Sneen raser og raser over fotens størrelse, men det ligger stadig like sterkt. Mens millioner av andre blir hvisket vekk, er dette et annet verk.

Og bøyer du deg ned over dette sporet, og lar øynene hvile en stund, vil du kunne skimte små ulikheter, og se at det er ganske unikt i grunn. Det er litt annerledes enn de andre, men ikke mye. Bare litt. Det er nesten umulig å skimte det, om du ikke åpner hjertet ditt.

Det andre sporet jeg kjenner, tilhører en veldig modig fyr. Han er ikke veldig gammel, han fylte nettopp syv. Hans spor er trykket ved siden av det andre, og det svinner heller ikke hen. Uansett hvor mye det snør kommer sporet frem igjen.

Dette sporet er også litt annerledes, men ikke mye. Bare litt. Og han er ganske trist fordi hans spor ikke er slik som mitt. Han vil ha et spor som forsvinner, så lett som at sneen kan hviske det vekk. Kanskje er han enda for ung til å se sporets styrke og unike trekk.

Men en dag skal jeg ta han med meg, en dag når sneen faller tett. Kanskje vil han da kunne se det vi andre så lenge har sett. Om han bøyer seg forsiktig ned mot sine egne, satte spor, vil han kanskje kunne se at det er i disse sporene styrke bor.

For blant alle de millionene som gradvis svinner hen, vil han kunne telle alle sporene som alltid kommer igjen. For annerledeshet er ikke en feil, og alene er han ikke. Det finnes så mange spor der ute som sneen ikke kan knekke.

Den kan rase, og den kan herje, og slike som meg vil forsvinne fort. Men det unike vil ikke kunne knekkes, det vil ikke kunne drives bort. Kanskje heter det unike et ord som er vanskelig å forstå. Noen av ordene er store, mens andre er ganske små.

Kanskje heter det ADHD, ME eller Tourettes. Samme hva det heter har det akkurat samme effekt. Effekten av å kunne bli stående når verden rundt dem raser, når kroppen spiller sitt eget spill eller følelsene i hodet maser.

Effekten av kunne si at jeg – jeg er unik. Og vite med stolthet i hjertet at det er nettopp slik. Liten eller stor, kunne jeg valgt ville jeg vært som dem. De to sporene som jeg kjenner, som for alltid vil komme igjen.

Bare gi meg litt plass

Bare gi meg et fang å sitte på. Om ikke hele, så bare et kne.
Slik at jeg kan legge mitt hode på brystet ditt og la tankene få fred.
Jeg trenger en havn hvor jeg kan falle til ro, og det finnes ingen så trygg som din.
Gi meg et kne slik at min kropp får hvile. Her kan jeg fortøye drømmen min.

Bare gi meg en hånd å holde i. Om ikke hele, så er en finger greit.
Et holdepunkt i hverdagen min om noe føles leit.
Jeg trenger en pilar mens jeg vokser, og ingen er så sterk som din.
Så la meg få en finger å holde i, slik at jeg kan erobre barndommen min.

Bare gi meg et hjerte å bo i. Om ikke hele, så gi meg litt plass.
Et bosted for min nysgjerrige sjel. Jeg søker hverken slott eller palass.
For jeg trenger å høre at jeg er viktig, at det er godt nok at jeg er meg.
Så la meg få litt plass, for jeg har holdt av mitt hjerte til deg.

Bare vit at jeg er stolt av deg

Hadde jeg fått kunne velge ville satt deg ved et bord – et godt og gammelt ett. Og vist deg til en gammel stol, en slik en som knirker i alle ledd. En som ble laget i en svunnen tid. Den gangen da ødelagte gjenstander ble reparert. Den gangen da kjærlighet ble plastret og ikke masseprodusert.

Og mens du satt der skulle jeg gitt deg et speil. Ett på ben så du bare kunne se. Du hadde ikke trengt å holde det, men gitt hender og armer fred. Og du skulle sett deg selv i speilet, og du skulle repetert etter meg. Du skulle sett deg selv i øyene og sagt «bare vit at jeg er stolt av deg».

«Bare vit at jeg er stolt av deg» skulle dine lepper forsiktig mime. For jeg vet at det tar litt tid før mine ord blir dine. Kanskje måtte du formet ordene både en gang, eller tre, kanskje fem. Før du stolte nok på øynene i speilet, og lot lyden glide frem.

For jeg vet hvilke kamper du kjemper. At uvitenheten fra omverdenen er sår. Jeg vet at du sjonglere det «normale» mens et herdet hjerte slår. Jeg vet at du holder huset selv når kroppen din går i stå, og at du vasker gulvet til lyden av tårer fordi du selv føler du må.

Og når dagens slag er kjempet, og du er sliten, og frustrert og lei. Da vet jeg at dine sinte stemmer høylytt hvisker «jeg hater deg». Og du kjenner på dette sinnet, og du føler at stemmen i sjelen har rett. Fordi fordommene så ofte raser mot en sykdom som ikke blir sett.

Så jeg vil sette deg ved et bord. Et som er furet, og grått og godt. Og dra frem enda en stol, av en slik en knirkete sort. På denne stolen ville jeg satt meg ned og høylytt sagt som deg –  «Bare vit at jeg er stolt av deg», i det nok stol trekkes opp bak meg.

«Bare vit at jeg er stolt av deg» ville nå vært sagt i kor, av tre unike mennesker rundt et grått og furet bord. Og der den ene stemmen sildrer, vil enda en stol trekkes frem, og med økende klang i et herdet hjertet vil du snart finne deg selv igjen.

Tvillingmasken

Han stryker så vennlig på henne nå som natten gradvis går mot dag, og solen så vidt strekker seg gjennom et rosa bomulls-lag. Himmelen som var så svart, danser i rødt og gult og blått. Han stryker en finger gjennom håret hennes og tenker at livet er ganske godt.

Han husker godt hvordan de møttes. Det er mange år siden nå. Den gangen da livet var enkelt. Uten hus og hjem og de små. Han elsker ungene altså, det står absolutt ikke på det. Men noen ganger savner han at de begge kan våkne i fred.

Han husker hennes livlige øyne, de som ravet i kongeblått. Med en stram hestehale i håret og en kjole i rødt og grått. Den er nok ikke favoritten lenger, men den gangen var den det. Da verden var enkel og stille, og de fortsatt husket hvordan det var å le.

Han stryker forsiktig på henne. Nå som hun sover, så yndig og fin. Han elsker henne like høyt som den gang han sa «bli min!». Han kjenner hennes sorger. Hennes utfordringer har han sett. Og han vet så godt at hun kjemper, men det er virkelig ikke lett.

Hun har sine egne ord på det. Hun er sliten, eller stresset og lei. Angst har det også blitt, og han føler hun distanserer seg. Kanskje ikke med vilje, og kanskje burde de pratet mer? Men de velger å la det ligge bak den masken de begge kler.

Hun kjenner han stryker på henne igjen, slik han så ofte om morgenen gjør. Disse enkle små berøringene som hans finger så forsiktig tørr. Hun syntes det er deilig, men later alltid som at hun sover. Den som sover kan ikke såre noen, så hun snur seg aldri over.

Hun husker godt hvordan de møttes. Det har blitt en stund siden første gang. Hun i favorittkjolen sin, og han så kjekk og stram. Den gangen livet var en lekeplass, og bekymringer sjeldent fant sted. Den gangen da de begge var unge, og de begge kunne våkne i fred.

Hun husker hvordan han holdt henne, og snakket om en kjærlighet uten grense. En tilværelse der de to var alt. Han var alt hun kunne ense! Så stormende forelsket, slik hun fortsatt er. Men det er annerledes nå, nå som hverdagen er her.

For han har sine egne ord på det. Han sier at hun er sliten, stresset og lei. Angst har hun også fått, og hun tror han skammer seg. I alle sine tanker føler hun at han blir distansert. Kanskje burde de pratet mer, om den masken de begge kler.

The land of the free

Et demokratisk valg er gjennomført i en nasjon så stolt og stor. I landet der de frie og de modige menneskene bor. En mann skal snart stå frem som vinner, og skal holde sin første appell. Til de som tørker sine tårer. De som ikke kjenner sitt land likevel. En mann som skal bygge en endeløs mur – jeg tror jeg har hørt om en før? Som skulle splitte mennesker i øst og vest. Og nå i nord og sør.

Et valg er gjennomført av frie sjeler, som ser til flagget for enhet og tro. Flagget som skulle forene nasjonen – ikke splitte det i to. I dag må folket finne sin styrke, og stole på han de har valgt. En mann som kritiserer de vanskeligstilte og viser kvinner sjåvinistisk forakt. En mann som med egoistiske tanker skal styre en nasjon fra det det ovale kontor. Der hvor mennesker før ble likestilt. Ikke dømt for hvor i verden de bor.

Et valg er gjennomført i drømmenes land, og vi må respektere det. Demokratisk har de stemt han frem, og nå må vi vente å se. Det er likevel viktig å stå frem i dag, og si at vår klode er et felles hjem, og bygger han en mur av stein, skal vi med tiltro rase den igjen. Om han skal stenge deres grenser på bakgrunn av etnisitet og tro, skal vi vise med åpenhet og ord at i mennesket renner samme blod.

De som synger om et flagg så stødig, som fortsatt står om bombene faller. De som synger om et folkelig samhold når vanskelige tider rammer. La oss stole på at det valget de har tatt vil vise sitt potensiale, og la verden se at landet for de frie kan være et land for alle.

I øyet av stormen

Her er det fredfullt tenker hun, og legger hodet i hånden. Hun nynner en sang for seg selv, og nyter den myke tonen. Den beveger seg gjennom kroppen hennes, fra munnen, gjennom magen og til tærne. Her er det fredfullt tenker hun. Nettopp her vil hun være.

«Mamma!» skriker yngstemann, og boblen sprekker i et uhorvelig smell. «Mamma! Han tok leken min!». Det var visst ikke så fredfullt likevel. De myke tonene blir fort byttet ut med barnegråt og hyl, over det som viser seg å være en sliten lekebil.

De river i hver sin ende, de som hun bar frem en gang i tiden. Den store og den lille, og denne stakkars lekebilen. «Dere kan vel dele?» sier hun, i det han ene slipper taket. Han andre deiser rett i bakken, og barnegråten er tilbake.

Hun løfter han som gråter, og finner sin pedagogiske tone. For henne er det i alle fall det. For en pedagog ville det vært katastrofe. Men hun gjør så godt hun kan med de forutsetningene hun har. Og etter litt om og men, og min og din, har hun igjen to glade barn.

Her er det fredfullt tenker hun, og tar en god slurk av kaffen. Hun nynner en rolig sang for seg selv, og stryker litt på katten. Hverdagen herjer rundt henne, og kveiler seg lang som midgardsormen. Her er det fredfullt tenker hun og smiler. Nettopp her, i øyet av stormen.

Hundreåringen

«Han er sikkert hundre år!» utbryter han, han som nettopp fylte fem. Og den gamle mannen smiler, og setter kaffen sin ned igjen. Han tusler bort til gutten som ikke er furet slik som han, og ler godt fra nederst i magen som bare gamle mennesker kan.
«Hundre år sier du? Tja, kanskje er jeg det. Om jeg teller på alle fingrene har jeg kanskje fylt hundre og tre?» Den lille gutten måper med øyne store som kongens bord, og tar tak i den gamles skrukkete hånd og teller livets uunngåelige spor.
«Hva teller du?» spør den gamle, mens gutten stryker strek etter strek. «Jeg teller hvor gammel du er vel» sier han, og mannen begynner å le. «Ja, skal du telle alle de strekene der, er jeg nok mer enn tusen år! Dette kalles livserfaring» sier han, og stryker guttens hår.
Men den lille gutten teller slik som femåringer kan, og at han viser en slik interesse gleder en gammel mann. Han får til slutt sin hånd tilbake, og gutten smiler varmt og bredt. Et slikt genuint og deilig smil som dette er det lenge siden den gamle har sett.
«Ja?» sier mannen. «Hvor gammel tror du jeg har blitt?». Gutten møter blikket hans, tenker stille litt. Smilet er malt over ansiktet og går nesten hele veien rundt. «Bare ta det rolig du» sier gutten etter å ha tenkt en liten stund. «Nå har jeg telt alle strekene jeg kan» sier han, og klatrer på mannens fang, og sier med omsorg i stemmen «Og jeg kommer til tjue hver eneste gang».

Løft meg mot himmelen pappa.

Pappa, kom og lek med meg. Vis meg hva barndommen en gang var for deg.
Løft meg så høyt du kan mot sky, og la oss plukke stjerner på ny.
De som du en gang plukket ned, men som da du ble voksen sakte skled av sted.

Pappa, la oss plukke månen, og holde den så tett i hånden.
La den gløde der så trygt hos deg, og slipp den gradvis over til meg.
Når hånden min er så stor som din, slik at månen perfekt passer inn.

Pappa, kom og lek med meg. Min historie, den starter med deg.
Du som er min første superhelt, og som jager det vonde når dag går mot kveld.
Lek med meg pappa, slik at mitt hjerte blir sterkt som ditt.
Jeg lover at jeg skal bli modig som du. Men barndommen ber meg vente litt.

Så løft meg mot himmelen pappa. Gi meg styrke og gi meg mot.
Mot til være liten, og tryggheten til å bli stor.
Løft meg mot himmelen en dag av gangen, så skal jeg plukke månen til deg.
Og når noen spør meg hvordan jeg fikk det til, vil jeg fortelle at det var du som løftet meg.

Ikke bry deg så mye, mamma

Ikke bry deg så mye mamma, om alt du føler du burde ha gjort. Ikke bry deg så mye om huset vårt, eller hagearbeid eller rot. Ikke bry deg, la det ligge, og kom heller ut til meg. Jeg sier det ikke så ofte, men jeg savner å leke med deg.

Ikke så lenge av gangen mamma, men litt, sånn når tiden strekker til. Når du er blid og gøyal, da får vi til alt vi vil. Vi har jo reist rundt hele jorden mamma, og møtt på de skumleste dyr. Ikke bry deg så mye mamma, la oss heller reise på eventyr.

Jeg vil ikke huske mamma, om stuegulvet var skinnende rent. Jeg vil ikke huske om klærne alltid var brettet, eller om stuebordet var pent. Jeg bryr meg ikke mamma, om vårt ytre er slående perfekt. Jeg vil huske timene med omsorg, og alt det fine vi har lekt.

Så ikke bry deg så mye mamma. I morgen er jeg stor. I morgen skulle du ønske «tid» ikke bare var et ord. Ikke bry deg så mye mamma, om hva naboene tenker. Kom heller ut til meg mamma, eventyrene venter.