Kjære Norge

Hør kanonene kaller fra fjellene i nord, til Sørlandets skjærgård og måkekor. La flaggene svaie og skarptrommen slå, la sølvet få glitre, la korpset få gå.
I dag skal vi feire med is i magen, kjære Norge, dette er dagen!

La pølser fortæres og la isen smelte, en flekk på skjorta – snart har vi glemt det. La landets barn male gaten i dag, blant hurrarop og trommeslag.
Gi en klem til gode venner, og send et smil til en du ikke kjenner. Slik kan vi skape storhet igjen, slik som de gjorde den gangen, Eidsvolls menn. Da 1814 ble Norges år, og vi endelig kunne beundre grunnloven vår. Takk til de 112 staute karer, som grunnlovens nederste linje maler.

Rop hurra fra nederst i magen, mens du vifter med flagget og beundrer dagen. Bare tanken på det at Norge er fritt, at Norge er mitt og at Norge er ditt.
At vi i fellesskap feirer at land som er vårt, fra den minste dal til den største sort. La oss feire en dalside innerst i landet, eller et fiskevær som danser i vannet. La oss rope hurra for by og bygd, for et land som er raust og et land som er trygt.

La oss gjøre som kongen sa og elske hverandre, uavhengig av forhold, religion eller farge. For der hvor fordommer faller vil samhold bestå. La oss marsjere for dette, la oss vise de små. De som skal arve landet, men først skal de lære. La oss vise dem i dag hva den moralen skal være.

Så hør kanonene kalle fra  nord. La det dundre til Sørlandets måkekor. La flagget ditt svaie, ta finstasen på. Sett latteren løst, la barna få gå.
I dag skal vi feire med stolthet i magen. Kjære Norge, gratulerer med dagen!

So ro, kjære venn.

So ro, kjære venn, nok en dag er over. Utenfor det mørklagte vinduet ligger livet ditt og sover. Du som lot kroppen gå i dvale, fordi maskineriet stanset opp. So ro kjære venn, du må restaurere en sliten kropp.

Ikke bare sliten sier du, den er tung og øm og vond. Selv sengen som en gang var et hvilested, har blitt et fengsel uten dom. En fibertråd mot huden kan føles som glødene kull. Lys og lyd og bevegelse plasserer deg tilbake til null.

So ro, sov du nå, slik at livet finner deg igjen. Kanskje kan du åpne gardinen i dag og se at solen titter frem. So ro kjære deg, la ikke frykten bli for stor – om du vil klare rollen som partner, eller klare rollen som mor.

So ro kjære venn, i dag har jeg plassert ut dine sko. De står der du skulle stått, blant en million eller to. De står som staute fjell og gjaller, men de færreste vil dessverre høre. So ro, kjære venn, la alles sko få brøle.

La dem rope med lydløse stemmer, slik du så lenge har gjort. La dem brøle høyt om vel trengt kunnskap, slik at stigmatisering blir visket bort. So ro kjære venn, i dag vil jeg være din røst. Dine sko vil markere din eksistens, i dag vil du stå først.

 

Vertikale rammer

Om jeg kan gi deg et råd på veien min kjære, vil jeg at du skal lytte til det jeg nå skal si. Du skal vokse opp i et samfunn som har markert hva du skal bli. Det har kontrollert og det har fundert, og det har laget en ramme for deg. Det har laget en ramme for vennene dine, og en gang lagde det en ramme for meg.

Om rammen din ikke passer, vil samfunnet spørre seg. Men fremfor å peke en finger mot seg, stiller de spørsmålstegn ved deg. Det funderer og grubler og graver etter hva du gjør galt, når alt de egentlig må se er at rammen din står vertikalt.

Om du har evnene til å svømme som hvalen, hvorfor forvente at du skal klatre i trær? Hvorfor forvente at du er i en form og fasong som du egentlig ikke er? Hvorfor skal du fly som en ørn over fjellene, om du kan løpe som en geopard? Så lenge du slår din egen rekord er alle andres rekorder banalt.

Om du kan lese vinden som en albatross, hvorfor skal du klatre som apene kan? Og føle at du som er så unik feiler hver eneste, bidige gang? Jeg skulle gjerne sett apene fly jeg, men apene kan ikke det. Men bare se hvordan de svinger seg majestetisk i toppen av et mangrovetre.

Men samfunnet har bestemt min kjære, at vi alle skal måles likt. Og blir det ikke riktig er det du som taper på sikt. Det er ikke måleenheten som jekkes, eller samfunnet som må stå vertikalt. Det er du og jeg min lille, som får beskjed om at vi gjør det galt.

Men jeg kan love deg min kjære, at vil du fly skal jeg spre vingene med deg. Og ingen skal få fortelle at det du gjør er feil. Vil du svømme som hvalen og briljere i det, vil jeg støtte deg for hvert tak du tar. Og måles du etter apene vil vår forsvarstale stå klar.

Så ta mitt råd på veien lille venn, og kjenn godt etter hvem du er. Er du han som briljerer på land, eller han som svinger seg i trær? Om du kan svare på dette med tiden, da er du sterkere enn du tror. For om rammen din er rund eller firkantet endrer ikke hvem du er det spor.

«Jeg» bøyes «Vi».

Jeg forstår at hverdagen kan distansere meg, men aldri tro jeg tar deg for gitt. Dagene fylles med barn og hjem, og det er klart vi endres litt. Kanskje føler du deg på en halvmeters avstand der jeg raser gjennom det jeg må, og kanskje føler du at jeg aldri ser deg fordi min oppmerksomhet er rettet mot de små.

I de viktigste studer er du med meg, for når jeg hviler kan jeg ense deg. Selv når dine arbeidsuker trekker deg milevis vekk fra meg. Når jeg puster godt med magen er det dine hender jeg kjenner mot huden, og det er din energi som fyller meg, som jeg aldri ville klart meg uten.

Jeg kan ikke distansere meg fra deg, for årene har gjort oss til ett. Det har vært en reise mot et felles mål som ikke alltid har vært lett. Men har jeg falt så har du båret meg, har du lett så har jeg funnet. Om det er noen som spør hvordan vi klarer det, er dette grunnet til at vi har vunnet.

Det skal så lite til har du sagt, mens du forsiktig stryker på meg. Der vi ligger på sofaen begge to og lar timene fly si vei. Så lite, men så viktig, og der blir det vanskelig for noen. For det som kan virke ubetydelig forsvinner som dugg for solen.

Aldri tro jeg tar deg for gitt. Du er med meg i alt jeg gjør. Skjønt enige er vi dog om at vi feier for egen dør. Vi er to unike individer, men ett på samme tid. Det er ganske forunderlig deilig at ordet «jeg» kan bøyes til «vi».

Respekter ME(g)

Jeg vet ikke om du husker det, det er lenge siden nå, og etter at jeg ble syk er våre delte ord blitt få. Ofte tier jeg kanskje bare, men du kan se at mine øyne smiler. Og mine ord de har betydning om så leppene mine bare mimer.
Og jeg vet det er lenge siden nå, men vi planla en fremtid en gang. Vi skulle erobre verden, det var vår innerste, dypeste trang. Kanskje var vi unge og naive. Kanskje var lekenheten litt for stor. Nå kjennes et hvert gjøremål umulig, men jeg vet det er håp for den som tror.

Kanskje ikke på det gudommelige, selv om det kanskje fungerer for noen. Men den innebygde, menneskelige, positive troen. Den som sier at i dag er det tungt, men i morgen, da vil det gå! Om så målene er smertefulle og fremskrittene er små.
Det var en gang jeg danset. Kan du huske det? Jeg var stort sett helt elendig, og jeg fikk deg alltid til å le. Vi ler ikke lenger nå, vi danser heller ei. Men jeg håper du husker hvordan det var, og at du kan danse litt for meg.

For om jeg danser, da svinner bena mine, og jeg blir liggende der jeg stod. Der jeg ligger pumper hjertet hardt og tankene kan ikke falle til ro. Men tankene har ingen mening, de bare raser og frustrerer meg, og de ordene jeg prøver å formidle skjønner ingen andre enn jeg. De kommer ut som lyder der kroppen har sagt stopp, og ikke kan jeg bevege meg, og ikke kan jeg reise meg opp.

Jeg kan ikke erobre verden slik jeg en gang så gjerne ville, eller la solen stryke forsiktig mot de bleke kinnene mine. Jeg kan ikke danse som du kan, eller sette mitt avtrykk på et fjell i nord. Men jeg kan smile når du ser meg, og vi kan dele noen vennlige ord.

Jeg er en av en million som er savnet, og som de andre leter jeg etter svar. En av en million som nikker forståelsesfult, når pårørende sier de savner den jeg var. En av en million som lukker gardinene og tenker at himmelen, den var fin, og som klamrer seg fast til håpet om at drømmen fremdeles kan bli min.

La barna danse med sommerfugler

Vi ønsker oss en klode som er trygg og sunn, og vi vet at det har vært ganske ille en stund. Vi ønsker å se hvaler svømme i alle hav, og vi vil puste en luft som er ren og klar.
Kjære voksen la kloden vår få slappe av litt, og gi oss et løfte om at du gjør ditt.
For at kloden vår skal være full av liv, med dyr og regnskog i fremtiden min.

Vi hopper opp, vi hopper ned, vi vil leke og le. Vi vil danse med sommerfugler!
Vi hopper opp, vi hopper ned, kjære voksen bli med!
La barna få danse med sommerfugler.
La oss løpe i gresset en sommerdag, og nyte hvert eneste vingeslag.
Vi hopper opp vi hopper ned, vi vil leke og le.
Vi vil danse med sommerfugler!

La oss arve en verden du er stolt av å gi. La oss se du er et forbilde som vil bruke tid. For en dag vil talerstolen være vår, og da er det dine ord vi som voksne sår.
Så kjære voksen, la kloden vår få slappe av litt, og la meg få se løver vandre fritt. Ikke la en tv være alt jeg får, når jeg skal oppdage verden vår.

Vi hopper opp, vi hopper ned, vi vil leke og le. Vi vil danse med sommerfugler!
Vi hopper opp, vi hopper ned, kjære voksen bli med!
La barna få danse med sommerfugler.
La oss løpe i gresset en sommerdag, og nyte hvert eneste vingeslag.
Vi hopper opp vi hopper ned, vi vil leke og le.
Vi vil danse med sommerfugler!

For denne verden er et felles hjem, la barna arve den som hel igjen.
Ta kloke valg når du baner vei, for slik jeg ser det tar du valg for meg.
Og jeg vil kunne oppdage en verden som er bedre enn nå, slik at jeg kan gi videre til de som kommer etterpå.

#Sjekkdeg

La oss si det er en sommerkveld, der månen sakte går ned, og blant rosa skjær på himmelen flyter svalene på tokt i fred. En sånn sommerkveld der det aldri blir kaldt, ikke en gang på tærne, og alt en kan høre er kjærlig latter mellom to som nyter i det fjerne.

En slik sommerkveld som du trolig har følt, men kanskje tatt litt for gitt? Kanskje har du valgt den bort, for om ikke annet så har du jo tid. Og neste sommer kommer jo den også, og den blir jo like fin! Helt til du leser brevet, og du må revurdere tanken din.

Små celleforandringer står det i brevet. Tydelig skrevet med svart på hvitt, og i det rosa skjæret blant svaletokt stanser hjertet ditt. Det som bare var en rutinekontroll som så mange ganger før, har i dette sekundet gjort hodet tungt, og sjelen din ganske ør.

Så lar du sommeren sakte passere, og plusser på et par måneder om du vil. Fem måneder må du la det gå før du får se legen en gang til. Legen vil fortelle deg at dette trolig har gått bort, slik det gjør for de aller fleste kvinner, og at prøven vil gå fort.

Du synes høsten er fin den også, med sine unike fargespill, og enda et par uker må passere før livet stanser en gang til. Fortsatt celledeling vil det stå når du åpner legens brev, og det som skulle gå bort av seg selv blir et mektig psykisk strev.

Og mens du trekker den klare høstluften kjenner du frykten presser på, og takene dine streifer de som fremdeles er sårbare og små. Selv om du ikke skal tenke i de baner, kan du ikke la det ligge. For det løpet som du ble forespeilet opplevde du rett og slett ikke.

Høsten er fremdeles ung når du igjen er på legens kontor, og denne gangen er spørsmålene mange og uroen kraftig og stor. De har satt opp giret sitt nå, og klargjør deg for biopsi, og du lytter til legens beroligende ord som sier at dette fortsatt kan gli forbi.

Du kan ikke gjøre annet enn å vente, og prøve å ta dagen som den kommer. Du husker med glede tilbake på en bekymringsfri, deilig sommer. Og ofte føles det beroligende at postkassen stadig er tom, men aldri vil du glemme dagen da brevet uunngåelig kom.

Alvorlige celledelinger står det, etterfulgt av tunge ord som høynivå og kreft. Med blikket festet mot brevet kan ikke det rasjonelle hindre deg i å bli redd. Verden som du kjente den, stanset i et gitt sekund, og mens tårene presser på må du sette deg ned en stund.

Men så vet du at du må reise deg og ringe legen igjen, og om veien videre er tung vet du at du vil komme frem. Du må samle mot i lommen og vite med deg selv, at testen du tok den gangen har gitt deg mang en sommerkveld.

Du tenker det der du ligger, preppet for operasjon. Du vet at utfallet kunne vært verre, og at sorgen for mange ville blitt stor. Men du gjorde det som var riktig, og sjekket tidlig nok, slik at du også neste sommer kan se fredfull svaletokt.

Spor i sneen

Om du bøyer deg forsiktig ned er jeg sikker på at du kan se, et lite barnespor snart fullstendig dekket i sne. Det har ikke fått satt sitt spor så lenge, før været hvisker det bort. Men slik er det for de fleste, spor i sneen forsvinner fort.

Du kan lene deg frem mot der du så det, du kan børste bort sneen og se igjen. Men sporet som en gang var trykket i sne vil aldri igjen komme frem. Mine spor forsvinner de også, og dine vil jeg tro. Men noen spor er satt for å vare, og jeg kjenner til to.

Det ene sporet er voksen av størrelse, men dog ikke veldig stort. Det ligger trykket i sneen, og det vil ikke hviskes bort. Sneen raser og raser over fotens størrelse, men det ligger stadig like sterkt. Mens millioner av andre blir hvisket vekk, er dette et annet verk.

Og bøyer du deg ned over dette sporet, og lar øynene hvile en stund, vil du kunne skimte små ulikheter, og se at det er ganske unikt i grunn. Det er litt annerledes enn de andre, men ikke mye. Bare litt. Det er nesten umulig å skimte det, om du ikke åpner hjertet ditt.

Det andre sporet jeg kjenner, tilhører en veldig modig fyr. Han er ikke veldig gammel, han fylte nettopp syv. Hans spor er trykket ved siden av det andre, og det svinner heller ikke hen. Uansett hvor mye det snør kommer sporet frem igjen.

Dette sporet er også litt annerledes, men ikke mye. Bare litt. Og han er ganske trist fordi hans spor ikke er slik som mitt. Han vil ha et spor som forsvinner, så lett som at sneen kan hviske det vekk. Kanskje er han enda for ung til å se sporets styrke og unike trekk.

Men en dag skal jeg ta han med meg, en dag når sneen faller tett. Kanskje vil han da kunne se det vi andre så lenge har sett. Om han bøyer seg forsiktig ned mot sine egne, satte spor, vil han kanskje kunne se at det er i disse sporene styrke bor.

For blant alle de millionene som gradvis svinner hen, vil han kunne telle alle sporene som alltid kommer igjen. For annerledeshet er ikke en feil, og alene er han ikke. Det finnes så mange spor der ute som sneen ikke kan knekke.

Den kan rase, og den kan herje, og slike som meg vil forsvinne fort. Men det unike vil ikke kunne knekkes, det vil ikke kunne drives bort. Kanskje heter det unike et ord som er vanskelig å forstå. Noen av ordene er store, mens andre er ganske små.

Kanskje heter det ADHD, ME eller Tourettes. Samme hva det heter har det akkurat samme effekt. Effekten av å kunne bli stående når verden rundt dem raser, når kroppen spiller sitt eget spill eller følelsene i hodet maser.

Effekten av kunne si at jeg – jeg er unik. Og vite med stolthet i hjertet at det er nettopp slik. Liten eller stor, kunne jeg valgt ville jeg vært som dem. De to sporene som jeg kjenner, som for alltid vil komme igjen.

Bare gi meg litt plass

Bare gi meg et fang å sitte på. Om ikke hele, så bare et kne.
Slik at jeg kan legge mitt hode på brystet ditt og la tankene få fred.
Jeg trenger en havn hvor jeg kan falle til ro, og det finnes ingen så trygg som din.
Gi meg et kne slik at min kropp får hvile. Her kan jeg fortøye drømmen min.

Bare gi meg en hånd å holde i. Om ikke hele, så er en finger greit.
Et holdepunkt i hverdagen min om noe føles leit.
Jeg trenger en pilar mens jeg vokser, og ingen er så sterk som din.
Så la meg få en finger å holde i, slik at jeg kan erobre barndommen min.

Bare gi meg et hjerte å bo i. Om ikke hele, så gi meg litt plass.
Et bosted for min nysgjerrige sjel. Jeg søker hverken slott eller palass.
For jeg trenger å høre at jeg er viktig, at det er godt nok at jeg er meg.
Så la meg få litt plass, for jeg har holdt av mitt hjerte til deg.

Bare vit at jeg er stolt av deg

Hadde jeg fått kunne velge ville satt deg ved et bord – et godt og gammelt ett. Og vist deg til en gammel stol, en slik en som knirker i alle ledd. En som ble laget i en svunnen tid. Den gangen da ødelagte gjenstander ble reparert. Den gangen da kjærlighet ble plastret og ikke masseprodusert.

Og mens du satt der skulle jeg gitt deg et speil. Ett på ben så du bare kunne se. Du hadde ikke trengt å holde det, men gitt hender og armer fred. Og du skulle sett deg selv i speilet, og du skulle repetert etter meg. Du skulle sett deg selv i øyene og sagt «bare vit at jeg er stolt av deg».

«Bare vit at jeg er stolt av deg» skulle dine lepper forsiktig mime. For jeg vet at det tar litt tid før mine ord blir dine. Kanskje måtte du formet ordene både en gang, eller tre, kanskje fem. Før du stolte nok på øynene i speilet, og lot lyden glide frem.

For jeg vet hvilke kamper du kjemper. At uvitenheten fra omverdenen er sår. Jeg vet at du sjonglere det «normale» mens et herdet hjerte slår. Jeg vet at du holder huset selv når kroppen din går i stå, og at du vasker gulvet til lyden av tårer fordi du selv føler du må.

Og når dagens slag er kjempet, og du er sliten, og frustrert og lei. Da vet jeg at dine sinte stemmer høylytt hvisker «jeg hater deg». Og du kjenner på dette sinnet, og du føler at stemmen i sjelen har rett. Fordi fordommene så ofte raser mot en sykdom som ikke blir sett.

Så jeg vil sette deg ved et bord. Et som er furet, og grått og godt. Og dra frem enda en stol, av en slik en knirkete sort. På denne stolen ville jeg satt meg ned og høylytt sagt som deg –  «Bare vit at jeg er stolt av deg», i det nok stol trekkes opp bak meg.

«Bare vit at jeg er stolt av deg» ville nå vært sagt i kor, av tre unike mennesker rundt et grått og furet bord. Og der den ene stemmen sildrer, vil enda en stol trekkes frem, og med økende klang i et herdet hjertet vil du snart finne deg selv igjen.