Det uperfekte, perfekte

Det er et kaotisk sted vi har laget. Fylt til randen med hverdag og slit. Det er et uregjerlig system i livet, men ditt samsvarer med mitt. Vi har lært å finne det perfekte, når ingenting går som det skal, og falle til ro om kvelden, med viten om at huset står i alle fall.
Noen kan si vi har skapt det perfekte. To barn. Ett hus. Ett hjem. Og slik jeg ser det er jeg enig. Universet ser jeg i dem. I deres øyne ser jeg barndom, og minner, med latter og liv. Og i dine ser jeg alderdom, og trygghet, og leven, og tid.

Om ikke dette er det perfekte, tror jeg ikke det finnes perfekt. Det uperfekte, perfekte, det er vårt ekteskap rett og slett. Med gode og onde dager – og de onde, de kommer nok. Men da vil vi stå i mot, den staheten har vi begge fått.
En dag vil kaoset ende. De små vil ha flyttet ut. Og vi som gamle og grå skal elske til siste slutt. Da har du lært meg så mye om ærlighet, om kjærlighet, og tro. Og sammen har vi lært om livet, om mennesker, og om oss to.

Jeg vet at når mine siste timer har kommet, da vil jeg nok savne kaoset vårt. Og tenke tilbake på livet sammen, og de årene som har gått så fort. Kjenner jeg deg rett, vil du nok kysse pannen min, og stryke et gammelt, furet kinn – og si at jeg er fin. Jeg vil smile med ro i sjelen, når jeg møter blikket ditt. For tenk at du og jeg skapte det perfekte, da du speilet ditt ja i mitt.