Hun trenger så inderlig å gråte, men bare om noen spør. Selv da holder hun det inne, det er ikke sikkert hun tør. For tårene hennes er sjeldne, utad er hun fornøyd. Men innvendig er hun en seljekvist, til det ytterste er hun bøyd. Men knekke kan hun ikke, dog kraften mot henne er stor. Hun står med hodet hevet, hun står med ben plantet i jord.
Og hennes tanker er unike, de er et spekter fra svart til hvitt. Hun deler dem ikke med alle, og med noen kun så vidt. Da er det bruddstykker hun fremmer, slik at de noen svar skal få, men resten låser hun inne, slik hun føler hun må. For tar hun frem den nøkkelen, til de innerste mørke rom, vil hun føle sorgen komme, hun vil føle seg så tom. Hun orker ikke kampen, hun vil føle seg så svak, så heller ta på masker, legge alt av problemer bak.
Hun kan sitte alene i stuen og kjenne veggene trykkes inn. Hun blir et barn igjen, hun kjenner smerten i sitt sinn. Tårene triller stille, til solen igjen står opp. Enda en natt uten søvn, enda en sliten kropp. Hun orker ikke mer, men hun vet så godt hun må. Hun hører bitte små føtter, nærme seg stuen nå. Hun tørker den siste tåren, og setter på en smil. God morgen lille venn, god morgen jenta mi! Hennes oppgaver her i livet, en blond liten storsjarmør. Hun vet hun ikke kan gi opp, selv om hennes hjerte blør. Mamma er du lei deg? Nei, svarer hun fort. Men en siste tåre triller, den tørker barnet bort…