Ikke prøv å forstå meg, du som søker mine innerste tanker.
De er både egne og sære, og raver der paranoia vanker.
De er skapt i mørketiden, og kan ikke sammenlignes med noe.
Ikke prøv å forstå meg, det kommer ingen til gode.
Ikke prøv å forandre meg, jeg er min egen verden.
Skapt gjennom godhet og smerte, formet slik på ferden.
En boble av egne ideer, sprekke kan den ikke.
Ikke prøv å forandre meg, det fungerer trolig ikke.
Ikke prøv å beordre meg, jeg vil snu meg vekk å gå.
Jeg har mine egne meninger, og er staere enn få.
Mine ønsker er mine egne, mine planer er støpt i stål.
Ikke prøv å beordre meg, du kommer ikke i mål.
Du som har klart å forandre meg, min refleksjon er funnet i ditt.
Forent gjennom respekt og kjærlighet, du fant en nøkkel til hjertet mitt.
Du åpnet stengte dører, du åpnet for tillit og tro.
Du som har klart å forandre meg, du som bygde min selvsikre bro.
Du som har klart å beordre meg, du har vist meg meningen med ord.
Det finnes ikke press eller makt, men en kjærlighet så stor.
Ord kan knuse sjelen, men du har bygd meg opp igjen.
Du som har klart å beordre meg, du har gjort ord til min beste venn.
Men du som prøver å forstå meg, som søker mine innerste tanker.
Det kommer ingen av oss til gode, om du drar dit paranoia vanker.
Så du som prøver å forstå meg, la meg være egen og sær.
Men forstå meg gjennom kjærlighet, og elsk meg som jeg er.