Høstens myke farger vasker hennes fjes, men uansett hvor hardt det skrubber blir hun ikke ren. Hun strider mot de lærde, og hun vet det så inderlig vel. Hun vet det når hun våkner, og når hun legger seg hver kveld.
De sier hun burde falt om, hun var ikke sterk nok hun der. Hun husker de snakket over henne, som om hun ikke var dem nær. Men hun kunne både lytte og tenke slik som før, selv om kroppen hennes var sliten og sjelen hennes ør.
Hun hadde ikke sett meningen med livet, men ville heller ikke dø. Hun var som blader om høsten, som endret seg fra lys grønt til rød. Hun hang uskuelig over verden, og ingen løftet sitt blikk. Sånn var det å være syk, det var oppmerksomheten hun fikk.
Hun ville knekke begge armene, og brenne begge ben. Hun ville hyle ut til verden, ”vær så snill å se!” Men ingen kunne se hennes sykdom, den var gjemt bak masker av stål. Hun var forbitret i egne tanker, fortapt i uoppnådde mål.
Hun sluttet å søke glede, hun sluttet å søke fred. Hun ble en statist i hverdagen, så lenge ingen fulgte med. De tittet bare bort på henne, der hun stadig visnet bort. Hadde hun kunnet styre det, ville døden kommet fort. Men hun ønsket ikke å dø, hun ville bare smile. Slik hun hadde gjort før da sjelen kunne hvile. Da tankene ikke straffet henne, stemmene ikke fantes. Hun hang uskuelig over verden, hun kunne ikke klandres.
Høstens myke fager stryker et furet kinn, der hun sitter på benken i parken og lar tankene flomme inn. De ser henne enda ikke, der hun uskuelig sitter i fred. Det er over tyve år siden hun første gang satte seg ned. Hun har så mange bilder i sinnet, bilder hun aldri burde malt. Bilder av det som var, og bilder stemmene har fortalt. Hun visker og visker på strekene, og innser helt til slutt, at det er konturene av seg selv hun sitter og visker ut.