Med pågangsmot i lomma

Hun smaker sine salte tårer i det han kysser henne ømt. Kroppen hennes er tung som bly og hodet hennes tømt. Jeg ser deg snart hvisker han, og smiler med omsorg i blikket. Men hun vet han er borte lenge. Snart sees de ikke. Han legger bagen over skulderen og går mot en ulåst dør. Aldri har hun følt som dette.Hun har aldri vært så ensom før. Hun hører døren lukkes og sorgen siver frem. Hun knyter nevene sammen, og tenker at snart kommer han hjem.

Siden den gang har høsten svunnet, og vinter har kommet og gått. Hun er flere erfaringer rikere, og nye opplevelser har hun fått. Hun smiler av de som er små, men som vokser for hver dag som går. De som legger barneøynene på henne og spør: hvor er pappaen vår?
Hun vet så inderlig vel at savnet deles av mange, og at tankerekkene til guttene er både kompliserte og lange. Hun svarer så godt hun kan at pappa kommer hjem, og forteller hvor høyt han elsker dem når de stille går i seng.

Og med pågangsmot i lomma tar hun dagen som den kommer, og prøver å se verdiene i de små tingene den rommer. For hennes lojalitet til han er urokkelig, og hennes støtte gravert i stein. Hun løfter hodet mot himmelen og nyter årets første sommerregn. For månedene har passert, sakte, en etter en. Tiden har stått stille, og søvnen har vært sen. Hun har lært å leve alene, men hun er ikke helt komplett. Sjelen hennes har ropt, og hjertet hennes har lett.

Men i dag kan hun senke guarden, i dag fylles hun med ro. For i morgen er det ni måneder siden de skilte lag de to. Ikke fordi de ville, men fordi han måtte følge en sti. En der han måtte reise, og hun måtte bli. De har satt respekt og tillit på prøve, og bevist hva ekteskap er. I morgen ettermiddag tenker hun. I morgen er han her.
Endelig er det over. I kveld kan hun falle til ro, og vite med trygghet i sjelen at i morgen rommer sengen to.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *