Hun løfter barnets lille hånd dog han i søvnen svever. Hun stryker han så kjærlig på kinn og priser seg for at han lever. Ikke det at han har vært syk, men for henne er han alt. Hun sukker slik bare en mamma kan, for alt som kan gå galt.
Hun setter seg foran sprinklene til en ganske så sliten seng. Ikke er den gammel, men den er sliten likevel. En toårings stadige herjing, det setter sine spor. Hun smiler dog for seg selv og tenker, snart nok er han stor.
Hun holder den lille lanken, og stryker et søvnvarmt kinn. Hennes ord er fløyelsmyke og hun håper de når inn. En bønn fra mor til barn kan ikke brytes med makt, men bæres i barnets hjerte fra bønnen først ble sagt.
Hun ber han være tålmodig slik at barndommen hans blir lang. Slik at han kan le bekymringsløst og gledelig, og søke et foreldrefang. Hun ber han være modig, slik at han tørr å være redd. Hun ber han være utholden, slik at han vet å være trett.
For ingen erfaring i livet er uten motstykke av et slag. Om man opplever natten, vil man erfare dag. Selv bak den mørkeste skyen vil solen alltid skinne. Opplever man gleden, vil en tåre til slutt måtte trille.
Og om man opplever motgang vil morgendagen smile. Har man vært optimist, må man en gang tvile. Det høres kanskje tungt ut, men slik er det nødt til å være. Slik at man kan vokse og erfare, og aldri slutte å lære.
Hun kysser den vesle lanken og tusler ut av rommet. Hun tenker på det som venter og den tiden som snart vil komme. Hun tenker for seg selv at motstykke har hun erfart, fra tiden før hun ble mamma, og de minner som er bevart.
Så hun lister seg forsiktig inn og setter seg ned igjen. Hun har et siste vers til han, hennes vesle vakre venn. Hun smiler bredt av stolthet, ja slik bare en mamma kan, i det barnet åpner øynene og smilet titter fram.
Hans øyne reflekterer godhet, en renhet så inderlig skjør. Hun holder han i hjertet sitt slik alle mammaer gjør. Så hun kysser han på pannen og legger han stille ned. Hennes siste vers til barnet bevares i hjertet hennes et sted.