På bare ben han strekker seg som sommerunger flest, og titter over benken på det han liker best. Kurv på kurv med jordbær, med fløte og sukker på. Øynene til gutten smiler, han vet hva han skal få.
Og som sommerunger flest setter han seg ned, med skjeen klar i hånden i det skålen settes ned. Mamma ser på han og smiler, men sorgen titter frem. Gutten var bare fire. Hun lurer på om han blir fem.
For som sommerunger flest, er han ute blant gress og vann. De prøver å gjøre barndommen så bekymringsløs de kan. De lar han være skitten, de lar han være liten. Men det er ikke så lett, når gutten så fort blir sliten.
Mamma skjønner frustrasjonen, og stryker et glatt lite hode. Hun husker krøllene han hadde, de som var så myke og gode. Hun forstår at han vil leke, at han vil være som alle andre. Sorgen legger seg i hjertet, men hun har ingen hun kan klandre.
Så mange ganger hun har spurt seg, om hvorfor nettopp dem. Hva kan en mamma gjøre for å få gutten sin igjen? Hun ser på dette barnet, som for henne er hjerte og sjel, og ber om at sykdommen gir seg slik at gutten orker mer.
Som sommerunger flest løper han i duggvått gress, langt unna sorg og bekymring. Uten hverdagsangst og stress. Kurv på kurv med jordbær, med mykt og krøllet hår. Mamma fikk aldri se gutten sin bli mer enn fire år.
For hos mamma har høsten kommet, kulden har meldt sin entre. Hun pakker seg under et teppe, og legger seg stille ned. Hun sovner fort den kvelden, og har en underlig drøm. En fin liten gutt hun ser, hun ser sin egen sønn.
Han sitter på huk i hagen og snur seg mot sin mor, han sitter og graver i steiner mellom blomsterbed og jord. Han vinker henne til seg, og hun setter seg stille ned, og hulker når hun ser hva gutten driver med.
For i hagen har han plantet en liten jordbærbusk, som for øyeblikket er ganske liten, ganske skjør og ganske pjusk. Men på bare ben han reiser seg og stryker mammas kinn. Den blir stor og sterk igjen, det lover jeg mammaen min.
Så forsvant den lille ungen, så blidt han gikk sin vei. Den vesle sommerungen som for siste gang viste seg. Og mammaen felte en tåre da sommeren kom igjen, og blant steiner, bed og jord, en jordbærbusk vokste frem.