Vårt første år

Med skrekkblandet fryd jeg så det, disse to uforglemmelige blå. De som ravet over liv og død, så mektige men bitte små. Denne vesle biten av plastikk, hadde jeg bare visst. Hvilken glede jeg hadde i vente, da hadde jeg aldri den dagen vært trist.
For bekymret jeg strøk meg på magen, jeg husker en tåre falt. Disse normer og regler man skal følge, det er jo de man blir fortalt. Hvordan alt skal ligge til rette, alt skal være perfekt. Men verden er ikke A4, det er ikke alltid så lett.

Inn i et hvelv av tanker forsvant jeg, uten anelse om hvem du var. Jeg søkte i minner og tanker etter helt uoppnåelige svar. Jeg var forvirret, redd og engstelig, frem til en helt tilfeldig kveld. Da satte jeg meg ned og tenkte. ”Mamma elsker deg lille venn”.
Da forstod jeg at verden stanset, du var kommet for å bli. Bekymring, engstelse og tårer. Den tiden var forbi. Vårt første kapittel var startet, ni måneder med tumling og spark. Et mirakel så overbærende, at kun engler kunne stå bak.

Vi ventet lenge vi to, frem til dagen endelig kom. Gjennom stryk, ord og sang hadde vi skapt et ubrytelig bånd. Jeg lengtet etter å se deg, jeg ville holde deg i min favn. Kysse deg på pannen, og høre lyden av ditt navn.
Og endelig var du kommet, definisjonen av perfekt. Med et våkent blikk mot verden, hver frykt var jaget vekk. Du åpnet deg for kunnskap, du var sulten etter viten. Du mitt velse barn, så stor men så inderlig liten.

Du startet tidlig din ferd i livet, du skulle opp, og bort og frem. Du gjorde nysgjerrighet til nabo, og kjærlighet til din venn. Og hånd i hånd dere ruslet. Jeg beundret hvert steg du tok. Mammahjerte kjente på følelsen, til tider gikk alt for fort.
Fra å være så inderlig liten, så sterk men likevel svak. Hadde du vokst på alle måter, livet hadde gitt mersmak. En nysgjerrig liten unge, prinsen til mammaen sin. Er det rart jeg beundrer dette vakre, denne vesle ungen min.

Du som kan så uendelig mye, du som kan stanse himmel og jord. Du gjorde det den dagen, da jeg forstod at jeg var mor. Du som kan smelte det hardeste hjerte, du som får tårer til å tørke igjen. Du har gitt meg livet tilbake, jeg har lært å le, lille venn.
Så vesle vakre barn, hadde jeg bare visst. Visst hva som hadde ventet, ville jeg aldri den dagen vært trist. For det å følge deg i livet, det er den største gaven på jord. Det å se at du stadig vokser, oppleve at du blir stor.

Den som velger bort sitt barn, den velger bort livet selv. Derfor nyter jeg hvert sekund med deg, fra tidlig morgen til kveld. Jeg har sett deg åpne øynene, jeg så ditt aller første smil. Jeg så ditt første skritt, og jeg følger deg mil etter mil.
Vi har delt en finurlig reise, du vesle fine gutt. Og jeg tenker alltid på det, når dagen igjen er slutt. Hvor heldig jeg er som har deg, en unge som er så flott. Du har gitt meg den største gave, dette første året vårt…

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *