Jeg risset deg inn i mørkgrå stein, et navn som sa meg alt.
Et navn som fortalte om skuffelse og bitterhet. Selv endeløst, foraktelig hat.
Jeg risset deg inn i hjertet mitt, i et rom så lite og kaldt.
Dine ord og handlinger bar jeg med meg, mine arr var alle talt.
Jeg bar deg med meg i sjelen min, du var en byrde så tung å bære.
Naivt jeg så på verden, men jeg ville mine lekser lære.
Jeg gikk mot horisonten og stanset på en strand.
Jeg knuste deg bit for bit, litt hardere gang etter gang.
Ditt navn ble så skrevet i gyldenbrun sand, mot dønningenes myke slag.
Gang på gang jeg skrev det ned, igjen, dag etter dag.
Mot en blek morgensol som steg i øst, jeg stod med hodet hevet.
Et uoppmerksomt øyeblikk senere. Hva var det jeg hadde skrevet?
Du, som preget både hverdag og drømmer, du var endelig visket bort.
Du som hadde stanset tiden. Nå gikk timene igjen så fort.
Du, som hadde slått meg med ord og handlig, med ett så var du vekk.
Jeg ville skrevet navnet ditt i sand tidligere, hadde jeg visst det var så lett.