Det ligger en båt ved kaien

Det ligger en båt ved kaien i det kvelden mørkner og blir natt, og de store veksler blikk og tenker på det valget de har tatt. De ser sine viduerlige små, de to som for dem betyr himmel og jord.  Hun ene er fortsatt liten, mens han andre begynner å bli stor.
De er kledd i enkle plagg slik at de ikke blir for varme, og det trekkes gamle vester på dem som er både våte og klamme. Alt for store er de også, men hva betyr vel det?  Før en mann skriker at de må skynde seg før båten drar avsted.

De store veksler nye blikk, og griper barnas lanker, og forter seg over bryggen bygd på restbetong og planker. De holder hendene som aldri før, for de vet at de snart må slippe. Vel, de voksne vet de må. Barna vet det enda ikke.
Hun lille klamrer seg til farens hånd, hun som nettopp fylte tre, og skjønner ikke helt hvorfor pappa raser sånn avsted. Mamma ser hun også. Hun holder hardt i storebror, og gutten som har fylt åtte år ble nettopp båret strengt ombord. Han griper etter mammaen sin, men hun flytter seg et stykke bort, før den lille piken blir løftet opp og plassert vekk like fort. Og før de rekker å reagere er båten dyttet ifra land, og den lille gutten skriker etter mamma så høyt lungene tillater han.

På bryggen veksler de store blikk, men øynene lever ikke mer. I nattens mulm og mørke er det kun den andre de to ser. Men lyden kan de høre, de to som står igjen på land. Der ute i det mørke gråter hun men ikke han. Gutten kan de ikke høre. Kanskje han har forstått? At om de to skal leve er dette valget de har fått. Og hvem vet hvor ferden ender for de to som båten fraktet med? Her hjemme finner vi rubrikker nederst på vg-nett et sted.
Om båter sunket i havet omgitt av mennesker på flukt, mens vi tar en slurk av kaffekoppen etterfulgt av nok et oppgitt sukk.
Kanskje skrek den vesle piken litt for lenge etter mor, slik at han som smuglet henne avgårde til slutt hev henne over bord? Kanskje de begge overlevde ferden, men nå står på fremmed jord. Hun ene som fortsatt er liten, og han andre som begynner å bli stor.

I dag ligger det en båt ved kaien i det kvelden mørkner og blir natt, og voksne blikk blir vekslet idet umenneskelige valg blir tatt. Hun som står med sine barn i hånden og ber om at å slippe vil bli lett, men som aldri har følt slik sorg som dette, eller aldri vært så redd.
Og vi står våre nærmeste nærmest, det er nå det som ofte blir sagt. Og kanskje er det slik jeg føler når egne barn blir lagt i natt. Men mine tanker farer over grenser, over land og over fjell, til hun lille på tre og han store på åtte som blir sendt avsted i kveld.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *