Hun legger hendene over ørene i håp om å fange sine tanker. De spinner rundt, og rundt mens hjertet hennes banker. Hun vil ta dem. Holde dem. Feste de til grunnen. Men den evnen har hun ikke lenger. Den evnen har forsvunnet. Forsvunnet med mye annet. Det er øredøvende stille. Hun som hadde drømmen satt, og så fryktelig mye hun ville. Hun hadde tanker om fremtiden, og selv om veien aldri var enkel å gå, så var det en gang i livet den var enklere enn nå.
Nå føler hun blikkene mot huden når glassene går i bakken. Hun skulle jo ikke langt. De skulle settes fint i vasken. Men hodet hennes sa «slipp», og da gjorde hånden det. Det hodet ikke vet er at selvfølelsen knuses med. «Det var jo enkelt en gang», sier hjertet. «Det var jo lett», roper sjelen høyt. «Jeg orker ikke mer», sier tankene, som har tatt nok en real støyt. «Men jeg må», sier hun, og kneler sakte ned. Glassene plukkes stille opp, men selvfølelsen kan hun ikke se.
Og hun tror nok hun kan skjule det med maskene hun eier. De som skjuler alle tapene, men jubler for hver seier. Maskene som fjerner hennes klare tanker fra andre. De som forteller henne at dette er uakseptabelt, og at hun kun har seg selv å klandre. Maskene som skjuler såre tårer bak tapre smil. Maskene som skjuler gnagsårene fra utallige mentale mil. Maskene som sier «du er syk, men la det ligge». Kanskje tror hun at hun skjuler det. Men det gjør hun ikke.
For jeg er her i det skjulte, og plukker masken hennes bort. Den som ønsker å skjule sykdommen som gjør så fryktelig vondt. Jeg er her i det skjulte, og lytter etter stillhet. For er den øredøvende høy vet jeg at hun ikke har det lett. Hun er en av mange av oss, men kjemper en kamp jeg ikke forstår. Ikke slik som hun gjør, selv etter ganske mange år. Den kampen hun føler definerer henne, men som ikke brennes fast i meg. Jeg er ikke den som er syk. Jeg er pårørende jeg.
Jeg er lei for at livet ditt endte, om ikke i døden, så i kjennskap og viten. Det livet du har elsket fra den gang da du var liten. Jeg er lei for at du måtte stanse der drømmen din en gang lå, og at veien du staket ut ikke finnes lenger nå. Men jeg vil også få lov til å takke deg for at du lar meg være nær, og for at du lærer meg om empati og om hvordan usynlig sykdom er. Jeg vil fortelle deg at du er viktig, og at du på ingen vis er tapt. Jeg er kanskje pårørende jeg, men en byrde har ikke sykdommen skapt.
Fantastisk skrevet! ❤