Tvillingmasken

Han stryker så vennlig på henne nå som natten gradvis går mot dag, og solen så vidt strekker seg gjennom et rosa bomulls-lag. Himmelen som var så svart, danser i rødt og gult og blått. Han stryker en finger gjennom håret hennes og tenker at livet er ganske godt.

Han husker godt hvordan de møttes. Det er mange år siden nå. Den gangen da livet var enkelt. Uten hus og hjem og de små. Han elsker ungene altså, det står absolutt ikke på det. Men noen ganger savner han at de begge kan våkne i fred.

Han husker hennes livlige øyne, de som ravet i kongeblått. Med en stram hestehale i håret og en kjole i rødt og grått. Den er nok ikke favoritten lenger, men den gangen var den det. Da verden var enkel og stille, og de fortsatt husket hvordan det var å le.

Han stryker forsiktig på henne. Nå som hun sover, så yndig og fin. Han elsker henne like høyt som den gang han sa «bli min!». Han kjenner hennes sorger. Hennes utfordringer har han sett. Og han vet så godt at hun kjemper, men det er virkelig ikke lett.

Hun har sine egne ord på det. Hun er sliten, eller stresset og lei. Angst har det også blitt, og han føler hun distanserer seg. Kanskje ikke med vilje, og kanskje burde de pratet mer? Men de velger å la det ligge bak den masken de begge kler.

Hun kjenner han stryker på henne igjen, slik han så ofte om morgenen gjør. Disse enkle små berøringene som hans finger så forsiktig tørr. Hun syntes det er deilig, men later alltid som at hun sover. Den som sover kan ikke såre noen, så hun snur seg aldri over.

Hun husker godt hvordan de møttes. Det har blitt en stund siden første gang. Hun i favorittkjolen sin, og han så kjekk og stram. Den gangen livet var en lekeplass, og bekymringer sjeldent fant sted. Den gangen da de begge var unge, og de begge kunne våkne i fred.

Hun husker hvordan han holdt henne, og snakket om en kjærlighet uten grense. En tilværelse der de to var alt. Han var alt hun kunne ense! Så stormende forelsket, slik hun fortsatt er. Men det er annerledes nå, nå som hverdagen er her.

For han har sine egne ord på det. Han sier at hun er sliten, stresset og lei. Angst har hun også fått, og hun tror han skammer seg. I alle sine tanker føler hun at han blir distansert. Kanskje burde de pratet mer, om den masken de begge kler.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *