Hadde jeg fått kunne velge ville satt deg ved et bord – et godt og gammelt ett. Og vist deg til en gammel stol, en slik en som knirker i alle ledd. En som ble laget i en svunnen tid. Den gangen da ødelagte gjenstander ble reparert. Den gangen da kjærlighet ble plastret og ikke masseprodusert.
Og mens du satt der skulle jeg gitt deg et speil. Ett på ben så du bare kunne se. Du hadde ikke trengt å holde det, men gitt hender og armer fred. Og du skulle sett deg selv i speilet, og du skulle repetert etter meg. Du skulle sett deg selv i øyene og sagt «bare vit at jeg er stolt av deg».
«Bare vit at jeg er stolt av deg» skulle dine lepper forsiktig mime. For jeg vet at det tar litt tid før mine ord blir dine. Kanskje måtte du formet ordene både en gang, eller tre, kanskje fem. Før du stolte nok på øynene i speilet, og lot lyden glide frem.
For jeg vet hvilke kamper du kjemper. At uvitenheten fra omverdenen er sår. Jeg vet at du sjonglere det «normale» mens et herdet hjerte slår. Jeg vet at du holder huset selv når kroppen din går i stå, og at du vasker gulvet til lyden av tårer fordi du selv føler du må.
Og når dagens slag er kjempet, og du er sliten, og frustrert og lei. Da vet jeg at dine sinte stemmer høylytt hvisker «jeg hater deg». Og du kjenner på dette sinnet, og du føler at stemmen i sjelen har rett. Fordi fordommene så ofte raser mot en sykdom som ikke blir sett.
Så jeg vil sette deg ved et bord. Et som er furet, og grått og godt. Og dra frem enda en stol, av en slik en knirkete sort. På denne stolen ville jeg satt meg ned og høylytt sagt som deg – «Bare vit at jeg er stolt av deg», i det nok stol trekkes opp bak meg.
«Bare vit at jeg er stolt av deg» ville nå vært sagt i kor, av tre unike mennesker rundt et grått og furet bord. Og der den ene stemmen sildrer, vil enda en stol trekkes frem, og med økende klang i et herdet hjertet vil du snart finne deg selv igjen.