Om du bøyer deg forsiktig ned er jeg sikker på at du kan se, et lite barnespor snart fullstendig dekket i sne. Det har ikke fått satt sitt spor så lenge, før været hvisker det bort. Men slik er det for de fleste, spor i sneen forsvinner fort.
Du kan lene deg frem mot der du så det, du kan børste bort sneen og se igjen. Men sporet som en gang var trykket i sne vil aldri igjen komme frem. Mine spor forsvinner de også, og dine vil jeg tro. Men noen spor er satt for å vare, og jeg kjenner til to.
Det ene sporet er voksen av størrelse, men dog ikke veldig stort. Det ligger trykket i sneen, og det vil ikke hviskes bort. Sneen raser og raser over fotens størrelse, men det ligger stadig like sterkt. Mens millioner av andre blir hvisket vekk, er dette et annet verk.
Og bøyer du deg ned over dette sporet, og lar øynene hvile en stund, vil du kunne skimte små ulikheter, og se at det er ganske unikt i grunn. Det er litt annerledes enn de andre, men ikke mye. Bare litt. Det er nesten umulig å skimte det, om du ikke åpner hjertet ditt.
Det andre sporet jeg kjenner, tilhører en veldig modig fyr. Han er ikke veldig gammel, han fylte nettopp syv. Hans spor er trykket ved siden av det andre, og det svinner heller ikke hen. Uansett hvor mye det snør kommer sporet frem igjen.
Dette sporet er også litt annerledes, men ikke mye. Bare litt. Og han er ganske trist fordi hans spor ikke er slik som mitt. Han vil ha et spor som forsvinner, så lett som at sneen kan hviske det vekk. Kanskje er han enda for ung til å se sporets styrke og unike trekk.
Men en dag skal jeg ta han med meg, en dag når sneen faller tett. Kanskje vil han da kunne se det vi andre så lenge har sett. Om han bøyer seg forsiktig ned mot sine egne, satte spor, vil han kanskje kunne se at det er i disse sporene styrke bor.
For blant alle de millionene som gradvis svinner hen, vil han kunne telle alle sporene som alltid kommer igjen. For annerledeshet er ikke en feil, og alene er han ikke. Det finnes så mange spor der ute som sneen ikke kan knekke.
Den kan rase, og den kan herje, og slike som meg vil forsvinne fort. Men det unike vil ikke kunne knekkes, det vil ikke kunne drives bort. Kanskje heter det unike et ord som er vanskelig å forstå. Noen av ordene er store, mens andre er ganske små.
Kanskje heter det ADHD, ME eller Tourettes. Samme hva det heter har det akkurat samme effekt. Effekten av å kunne bli stående når verden rundt dem raser, når kroppen spiller sitt eget spill eller følelsene i hodet maser.
Effekten av kunne si at jeg – jeg er unik. Og vite med stolthet i hjertet at det er nettopp slik. Liten eller stor, kunne jeg valgt ville jeg vært som dem. De to sporene som jeg kjenner, som for alltid vil komme igjen.