#Sjekkdeg

La oss si det er en sommerkveld, der månen sakte går ned, og blant rosa skjær på himmelen flyter svalene på tokt i fred. En sånn sommerkveld der det aldri blir kaldt, ikke en gang på tærne, og alt en kan høre er kjærlig latter mellom to som nyter i det fjerne.

En slik sommerkveld som du trolig har følt, men kanskje tatt litt for gitt? Kanskje har du valgt den bort, for om ikke annet så har du jo tid. Og neste sommer kommer jo den også, og den blir jo like fin! Helt til du leser brevet, og du må revurdere tanken din.

Små celleforandringer står det i brevet. Tydelig skrevet med svart på hvitt, og i det rosa skjæret blant svaletokt stanser hjertet ditt. Det som bare var en rutinekontroll som så mange ganger før, har i dette sekundet gjort hodet tungt, og sjelen din ganske ør.

Så lar du sommeren sakte passere, og plusser på et par måneder om du vil. Fem måneder må du la det gå før du får se legen en gang til. Legen vil fortelle deg at dette trolig har gått bort, slik det gjør for de aller fleste kvinner, og at prøven vil gå fort.

Du synes høsten er fin den også, med sine unike fargespill, og enda et par uker må passere før livet stanser en gang til. Fortsatt celledeling vil det stå når du åpner legens brev, og det som skulle gå bort av seg selv blir et mektig psykisk strev.

Og mens du trekker den klare høstluften kjenner du frykten presser på, og takene dine streifer de som fremdeles er sårbare og små. Selv om du ikke skal tenke i de baner, kan du ikke la det ligge. For det løpet som du ble forespeilet opplevde du rett og slett ikke.

Høsten er fremdeles ung når du igjen er på legens kontor, og denne gangen er spørsmålene mange og uroen kraftig og stor. De har satt opp giret sitt nå, og klargjør deg for biopsi, og du lytter til legens beroligende ord som sier at dette fortsatt kan gli forbi.

Du kan ikke gjøre annet enn å vente, og prøve å ta dagen som den kommer. Du husker med glede tilbake på en bekymringsfri, deilig sommer. Og ofte føles det beroligende at postkassen stadig er tom, men aldri vil du glemme dagen da brevet uunngåelig kom.

Alvorlige celledelinger står det, etterfulgt av tunge ord som høynivå og kreft. Med blikket festet mot brevet kan ikke det rasjonelle hindre deg i å bli redd. Verden som du kjente den, stanset i et gitt sekund, og mens tårene presser på må du sette deg ned en stund.

Men så vet du at du må reise deg og ringe legen igjen, og om veien videre er tung vet du at du vil komme frem. Du må samle mot i lommen og vite med deg selv, at testen du tok den gangen har gitt deg mang en sommerkveld.

Du tenker det der du ligger, preppet for operasjon. Du vet at utfallet kunne vært verre, og at sorgen for mange ville blitt stor. Men du gjorde det som var riktig, og sjekket tidlig nok, slik at du også neste sommer kan se fredfull svaletokt.

Én kommentar til «#Sjekkdeg»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *