Jeg vet ikke om du husker det, det er lenge siden nå, og etter at jeg ble syk er våre delte ord blitt få. Ofte tier jeg kanskje bare, men du kan se at mine øyne smiler. Og mine ord de har betydning om så leppene mine bare mimer.
Og jeg vet det er lenge siden nå, men vi planla en fremtid en gang. Vi skulle erobre verden, det var vår innerste, dypeste trang. Kanskje var vi unge og naive. Kanskje var lekenheten litt for stor. Nå kjennes et hvert gjøremål umulig, men jeg vet det er håp for den som tror.
Kanskje ikke på det gudommelige, selv om det kanskje fungerer for noen. Men den innebygde, menneskelige, positive troen. Den som sier at i dag er det tungt, men i morgen, da vil det gå! Om så målene er smertefulle og fremskrittene er små.
Det var en gang jeg danset. Kan du huske det? Jeg var stort sett helt elendig, og jeg fikk deg alltid til å le. Vi ler ikke lenger nå, vi danser heller ei. Men jeg håper du husker hvordan det var, og at du kan danse litt for meg.
For om jeg danser, da svinner bena mine, og jeg blir liggende der jeg stod. Der jeg ligger pumper hjertet hardt og tankene kan ikke falle til ro. Men tankene har ingen mening, de bare raser og frustrerer meg, og de ordene jeg prøver å formidle skjønner ingen andre enn jeg. De kommer ut som lyder der kroppen har sagt stopp, og ikke kan jeg bevege meg, og ikke kan jeg reise meg opp.
Jeg kan ikke erobre verden slik jeg en gang så gjerne ville, eller la solen stryke forsiktig mot de bleke kinnene mine. Jeg kan ikke danse som du kan, eller sette mitt avtrykk på et fjell i nord. Men jeg kan smile når du ser meg, og vi kan dele noen vennlige ord.
Jeg er en av en million som er savnet, og som de andre leter jeg etter svar. En av en million som nikker forståelsesfult, når pårørende sier de savner den jeg var. En av en million som lukker gardinene og tenker at himmelen, den var fin, og som klamrer seg fast til håpet om at drømmen fremdeles kan bli min.