Jeg forstår at hverdagen kan distansere meg, men aldri tro jeg tar deg for gitt. Dagene fylles med barn og hjem, og det er klart vi endres litt. Kanskje føler du deg på en halvmeters avstand der jeg raser gjennom det jeg må, og kanskje føler du at jeg aldri ser deg fordi min oppmerksomhet er rettet mot de små.
I de viktigste studer er du med meg, for når jeg hviler kan jeg ense deg. Selv når dine arbeidsuker trekker deg milevis vekk fra meg. Når jeg puster godt med magen er det dine hender jeg kjenner mot huden, og det er din energi som fyller meg, som jeg aldri ville klart meg uten.
Jeg kan ikke distansere meg fra deg, for årene har gjort oss til ett. Det har vært en reise mot et felles mål som ikke alltid har vært lett. Men har jeg falt så har du båret meg, har du lett så har jeg funnet. Om det er noen som spør hvordan vi klarer det, er dette grunnet til at vi har vunnet.
Det skal så lite til har du sagt, mens du forsiktig stryker på meg. Der vi ligger på sofaen begge to og lar timene fly si vei. Så lite, men så viktig, og der blir det vanskelig for noen. For det som kan virke ubetydelig forsvinner som dugg for solen.
Aldri tro jeg tar deg for gitt. Du er med meg i alt jeg gjør. Skjønt enige er vi dog om at vi feier for egen dør. Vi er to unike individer, men ett på samme tid. Det er ganske forunderlig deilig at ordet «jeg» kan bøyes til «vi».