Om jeg kan gi deg et råd på veien min kjære, vil jeg at du skal lytte til det jeg nå skal si. Du skal vokse opp i et samfunn som har markert hva du skal bli. Det har kontrollert og det har fundert, og det har laget en ramme for deg. Det har laget en ramme for vennene dine, og en gang lagde det en ramme for meg.
Om rammen din ikke passer, vil samfunnet spørre seg. Men fremfor å peke en finger mot seg, stiller de spørsmålstegn ved deg. Det funderer og grubler og graver etter hva du gjør galt, når alt de egentlig må se er at rammen din står vertikalt.
Om du har evnene til å svømme som hvalen, hvorfor forvente at du skal klatre i trær? Hvorfor forvente at du er i en form og fasong som du egentlig ikke er? Hvorfor skal du fly som en ørn over fjellene, om du kan løpe som en geopard? Så lenge du slår din egen rekord er alle andres rekorder banalt.
Om du kan lese vinden som en albatross, hvorfor skal du klatre som apene kan? Og føle at du som er så unik feiler hver eneste, bidige gang? Jeg skulle gjerne sett apene fly jeg, men apene kan ikke det. Men bare se hvordan de svinger seg majestetisk i toppen av et mangrovetre.
Men samfunnet har bestemt min kjære, at vi alle skal måles likt. Og blir det ikke riktig er det du som taper på sikt. Det er ikke måleenheten som jekkes, eller samfunnet som må stå vertikalt. Det er du og jeg min lille, som får beskjed om at vi gjør det galt.
Men jeg kan love deg min kjære, at vil du fly skal jeg spre vingene med deg. Og ingen skal få fortelle at det du gjør er feil. Vil du svømme som hvalen og briljere i det, vil jeg støtte deg for hvert tak du tar. Og måles du etter apene vil vår forsvarstale stå klar.
Så ta mitt råd på veien lille venn, og kjenn godt etter hvem du er. Er du han som briljerer på land, eller han som svinger seg i trær? Om du kan svare på dette med tiden, da er du sterkere enn du tror. For om rammen din er rund eller firkantet endrer ikke hvem du er det spor.