So ro, kjære venn.

So ro, kjære venn, nok en dag er over. Utenfor det mørklagte vinduet ligger livet ditt og sover. Du som lot kroppen gå i dvale, fordi maskineriet stanset opp. So ro kjære venn, du må restaurere en sliten kropp.

Ikke bare sliten sier du, den er tung og øm og vond. Selv sengen som en gang var et hvilested, har blitt et fengsel uten dom. En fibertråd mot huden kan føles som glødene kull. Lys og lyd og bevegelse plasserer deg tilbake til null.

So ro, sov du nå, slik at livet finner deg igjen. Kanskje kan du åpne gardinen i dag og se at solen titter frem. So ro kjære deg, la ikke frykten bli for stor – om du vil klare rollen som partner, eller klare rollen som mor.

So ro kjære venn, i dag har jeg plassert ut dine sko. De står der du skulle stått, blant en million eller to. De står som staute fjell og gjaller, men de færreste vil dessverre høre. So ro, kjære venn, la alles sko få brøle.

La dem rope med lydløse stemmer, slik du så lenge har gjort. La dem brøle høyt om vel trengt kunnskap, slik at stigmatisering blir visket bort. So ro kjære venn, i dag vil jeg være din røst. Dine sko vil markere din eksistens, i dag vil du stå først.

 

Én kommentar til “So ro, kjære venn.”

Legg igjen en kommentar til Cathrine Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *