Det er lett med deg

Det er lett med deg min kjære. Å stå stødig om stormene herjer over tid.
Når vår grunnpilar rokkes ved finnes det ikke du og jeg, men vi.
For det er lett med deg min kjære. Å gripe om den plassen vi har skapt.
Og ikke tillate vind, eller storm, eller motgang at denne plassen går tapt.

Det er lett med deg min kjære, og tåle verden for det den er.
Med drømmene som vi når, men også de vi mister, så lenge du står meg nær.
Ikke så nære at jeg mister meg selv, men så tett at våre liv formes til ett.
Du gir meg mot til å strekke meg mot stjernen. Med deg min kjære, er det lett.

Det er lett med deg min kjære, til tross for at vår hverdag ikke er unik.
Vi har våre diskusjoner og utfordringer. Jeg tror de fleste har det slik.
Det er ikke fløyel eller rosenrødt. Det kalles livet, på godt og vondt.
Men vi har innsett begge to, at uten hverandre ville livet vært tomt.

Det er lett med deg min kjære, og se en fremtid som gammel og grå.
En fremtid som virker veldig langt unna fra der du og jeg står nå.
Og kanskje blir det ikke lett. Kanskje må vi kjempe for det vi har.
Men vår plass vil aldri gå tapt min kjære. Vi har skapt vår grunnpilar.

Bygg din verden i LEGO

Jeg har tenkt så mange ganger at vår verden ikke fungerer. At det vi en gang trodde på, ikke nødvendigvis er riktig lenger.  Jeg har skrevet og formulert at vår voksne verden er defekt, og kunne vi tatt del i barnas verden ville mye fungert perfekt. Og da jeg satte meg ned med han på syv, da kvelden stille kom – da skjønte jeg at fremtiden vår sitter i utallige barnerom. «Jeg har bygget en verden i Lego» sa han, og smilte bredt og stolt, og pekte på en by som bugnet av dyr og folk.

Her fantes det ikke fremmedgjøring, eller status, eller makt. Han hadde bygget en verden i Lego fullstendig uten forakt. En by der dinosaurer spiser middag med hunder, og prater om stort og smått. En verden der mennesker er mennesker, og alle har det godt. Han har ikke fundert over farge, over rase, eller religion. Han har ikke fundert over kjønn, eller om man er liten eller stor.
Han har bygget en verden i Lego, slik han fortsatt ser verdenen sin.
Han har bygget en verden i Lego, slik jeg helst vil se verdenen min.

Blikket gled over byen mens han på syv fremdeles skapte, og med beundring jeg så på han og de små detaljene han lagde. For der det en gang kun satt en, der var de plutselig mange, til tross for at bordene var små og sitteplassene var trange. For han bygde en verden i Lego der ensomhet ikke er. Hvor åpenhet og raushet er fremtredende og kjært. Han bygget en by for fellesskapet, om du så er tyv eller helt. Eller noe midt i mellom? Det er kjærkomment uansett.

Og jeg som voksen? Jeg vet at det ikke fungerer slik, og at han på syv vil vokse opp og også komme dit. Men frem til da skal jeg berømme han, og andre kloke barnesinn. For at de med legoklosser skaper byer som slipper trangsynte voksne inn. Så bygg din verden i Lego, min kjære, slik du fremdeles ser verdenen din. Så skal jeg ta med meg det du skaper og gradvis endre min.

14285385_10154485329688550_1835274476_o 14303880_10154485329153550_803188845_o 14152059_10154485330808550_1275658645_o

Jeg er pårørende jeg

Hun legger hendene over ørene i håp om å fange sine tanker. De spinner rundt, og rundt mens hjertet hennes banker. Hun vil ta dem. Holde dem. Feste de til grunnen. Men den evnen har hun ikke lenger. Den evnen har forsvunnet. Forsvunnet med mye annet. Det er øredøvende stille. Hun som hadde drømmen satt, og så fryktelig mye hun ville. Hun hadde tanker om fremtiden, og selv om veien aldri var enkel å gå, så var det en gang i livet den var enklere enn nå.

Nå føler hun blikkene mot huden når glassene går i bakken. Hun skulle jo ikke langt. De skulle settes fint i vasken. Men hodet hennes sa «slipp», og da gjorde hånden det. Det hodet ikke vet er at selvfølelsen knuses med. «Det var jo enkelt en gang», sier hjertet. «Det var jo lett», roper sjelen høyt. «Jeg orker ikke mer», sier tankene, som har tatt nok en real støyt. «Men jeg må», sier hun, og kneler sakte ned. Glassene plukkes stille opp, men selvfølelsen kan hun ikke se.

Og hun tror nok hun kan skjule det med maskene hun eier. De som skjuler alle tapene, men jubler for hver seier. Maskene som fjerner hennes klare tanker fra andre. De som forteller henne at dette er uakseptabelt, og at hun kun har seg selv å klandre. Maskene som skjuler såre tårer bak tapre smil. Maskene som skjuler gnagsårene fra utallige mentale mil. Maskene som sier «du er syk, men la det ligge». Kanskje tror hun at hun skjuler det. Men det gjør hun ikke.

For jeg er her i det skjulte, og plukker masken hennes bort. Den som ønsker å skjule sykdommen som gjør så fryktelig vondt. Jeg er her i det skjulte, og lytter etter stillhet. For er den øredøvende høy vet jeg at hun ikke har det lett. Hun er en av mange av oss, men kjemper en kamp jeg ikke forstår. Ikke slik som hun gjør, selv etter ganske mange år. Den kampen hun føler definerer henne, men som ikke brennes fast i meg. Jeg er ikke den som er syk. Jeg er pårørende jeg.

Jeg er lei for at livet ditt endte, om ikke i døden, så i kjennskap og viten. Det livet du har elsket fra den gang da du var liten. Jeg er lei for at du måtte stanse der drømmen din en gang lå, og at veien du staket ut ikke finnes lenger nå. Men jeg vil også få lov til å takke deg for at du lar meg være nær, og for at du lærer meg om empati og om hvordan usynlig sykdom er. Jeg vil fortelle deg at du er viktig, og at du på ingen vis er tapt. Jeg er kanskje pårørende jeg, men en byrde har ikke sykdommen skapt.

Da dikt ble musikk!

I går fikk jeg en melding på Facebook som lød noe annerledes enn andre jeg har fått. «Jeg har lekt litt med diktet ditt», stod det, og i linken som fulgte fikk jeg resultatet. Diktet var blitt til sang, og jeg klart ikke å holde igjen tårene.
Det var så stort for meg å se en gjengivelse av det jeg hadde skrevet, skapt om til noe unikt og vakkert. De følelsene jeg kjente da diktet ble skrevet var fanget i musikk. Jeg var overveldet, og gleder meg til å dele dette med dere. Nyt!

«To år, det må vi tørre» – fremført av Stephan Heidenstrøm.

 

 

Det ligger en båt ved kaien

Det ligger en båt ved kaien i det kvelden mørkner og blir natt, og de store veksler blikk og tenker på det valget de har tatt. De ser sine viduerlige små, de to som for dem betyr himmel og jord.  Hun ene er fortsatt liten, mens han andre begynner å bli stor.
De er kledd i enkle plagg slik at de ikke blir for varme, og det trekkes gamle vester på dem som er både våte og klamme. Alt for store er de også, men hva betyr vel det?  Før en mann skriker at de må skynde seg før båten drar avsted.

De store veksler nye blikk, og griper barnas lanker, og forter seg over bryggen bygd på restbetong og planker. De holder hendene som aldri før, for de vet at de snart må slippe. Vel, de voksne vet de må. Barna vet det enda ikke.
Hun lille klamrer seg til farens hånd, hun som nettopp fylte tre, og skjønner ikke helt hvorfor pappa raser sånn avsted. Mamma ser hun også. Hun holder hardt i storebror, og gutten som har fylt åtte år ble nettopp båret strengt ombord. Han griper etter mammaen sin, men hun flytter seg et stykke bort, før den lille piken blir løftet opp og plassert vekk like fort. Og før de rekker å reagere er båten dyttet ifra land, og den lille gutten skriker etter mamma så høyt lungene tillater han.

På bryggen veksler de store blikk, men øynene lever ikke mer. I nattens mulm og mørke er det kun den andre de to ser. Men lyden kan de høre, de to som står igjen på land. Der ute i det mørke gråter hun men ikke han. Gutten kan de ikke høre. Kanskje han har forstått? At om de to skal leve er dette valget de har fått. Og hvem vet hvor ferden ender for de to som båten fraktet med? Her hjemme finner vi rubrikker nederst på vg-nett et sted.
Om båter sunket i havet omgitt av mennesker på flukt, mens vi tar en slurk av kaffekoppen etterfulgt av nok et oppgitt sukk.
Kanskje skrek den vesle piken litt for lenge etter mor, slik at han som smuglet henne avgårde til slutt hev henne over bord? Kanskje de begge overlevde ferden, men nå står på fremmed jord. Hun ene som fortsatt er liten, og han andre som begynner å bli stor.

I dag ligger det en båt ved kaien i det kvelden mørkner og blir natt, og voksne blikk blir vekslet idet umenneskelige valg blir tatt. Hun som står med sine barn i hånden og ber om at å slippe vil bli lett, men som aldri har følt slik sorg som dette, eller aldri vært så redd.
Og vi står våre nærmeste nærmest, det er nå det som ofte blir sagt. Og kanskje er det slik jeg føler når egne barn blir lagt i natt. Men mine tanker farer over grenser, over land og over fjell, til hun lille på tre og han store på åtte som blir sendt avsted i kveld.

Førsteklasse vil inn!

Det marsjeres i tropper av tusen i Norges lange land, med motet sitt i lommen og hjertene i brann. De tøffeste heltene som finnes, som tappert trapper frem. Noen har fylt seks, mens andre er fortsatt fem. Med skolesekk på ryggen og sommerfugler i magen. Endelig skjer det! Dette er selveste dagen! Dagen det er snakket om siden barnehageslutt i sommer. Endelig er det skolestart. Heltene, de kommer.

De samles i flokk rundt rektor, og de følger nøye med. De hører hva han sier om alt som snart skal skje. Og blikkene de danser mellom tryggheten hos mor, og han som står sier noen velvalgte, fine ord. For i dag skal siden vendes til en som er helt tom, som fargelegges sakte i et førsteklasserom.
For heltene i Norge fortjener vår salutt, når et nytt kapittel skal skrives, og et annet ett er slutt.

De største små menneskene i landet, de som flagget heises for. De som står ved terskelen i livet, og ser mot ti uunnværlige år. De som er akkurat passe lange. De fyller opp seg selv. De som er tøffere enn løver og høyere enn fjell. Så la Norges skolegård flagge, la det vaie i vær og vind. Åpne for fantasier og drømmer – førsteklasse vil inn

To år, det må vi tørre

Vi ga det ett år, du og jeg. Ett år, det skulle gå.
Trehundre og noen dager, den tiden skulle du få.
Ett år der avstanden var stor, men lojaliteten vår var større.
Ett år der vi måtte driste oss til frihet.
Ett år, det måtte vi tørre.

Vi ga det ett år, og vi stod sterkere enn før.
Vår tillit til ekteskapet var alt.
Vi ga det ett år med hjerter i brann, der hverdagen gradvis forsvant.
Vi ga det ett år, min kjære, til dagen da du kom hjem.
Vi ga det ett år min kjære, til du så måtte reise igjen.

Vi har gitt det ett år, og snart ett til, og vi står fortsatt sterkere enn før. Lojaliteten vår er urokkelig, om så sjelen er blitt litt ør.
Savnet er stort når dagen er omme, men kjærligheten til deg er større.
Vi ga det ett år, og vi gir det ett til.
To år, det må vi tørre.

Hei, god dag, kom hit!

Du sier ikke farvel i dag, til den kvinnen du var i går. Hun vi alle har sett danse barfot i gresset med saltvannsfloket hår. Hun som nyter sene kveldstimer på stranden fordi himmelen er vakrest der, som lar dønningene slå forsiktig mot brune sommer tær.

Du sier ikke farvel i dag til kvinnen som tok livet med storm. Hun som fant vennskap på slitne bussholdeplasser der en halvmeter benk stod tom. Hun som kom som en frøken fra Oslo, men som ble vestfolding ganske kjapt. Du sier ikke farvel i dag. Ditt sted er ikke tapt.

Du har ikke sagt farvel. Du har sagt hei, god dag, kom hit. Til det å være elsket og respektert i all overskuelig tid. Du kan hviske «Kan du se meg?» og han vil snu seg gang på gang.
For famler du i mørket, så lyser veien opp til han.

Du har ikke sagt farvel. Du har ikke ofret eller tapt. Du har formet en tilværelse, du har gitt, og dere har skapt. Dere har lovet hverandre troskap, tålmodighet og tid. Disse enkle små tingene, som er det gjevest et menneske kan gi.

Dere har sagt hei, god dag, kom hit, og med beundring jeg ser deres vei. Hun har ikke sagt farvel i dag, hun har funnet seg selv i deg. Han har ikke tapt eller ofret, han har vunnet tillit og ærlighet. Jeg hever glasset for dere to, for størst av alt er kjærlighet.

Reis deg nå, Europa

Han ligger så fredfullt og stille mens bølgene slår mot land, med lukkede barneøyne på en vakker, Tyrkisk strand. Så liten der i det store, og uten far og mor. Ingen vet det enda, men han hadde også en bror. Tre år fikk han telle, men ikke mer enn det, før reisen endte i sjøen og havet dro han ned. Tror du han sloss mot døden, selv så liten han var? Og skrek etter mammaen sin, eller strakte seg etter far?

Europa sitter stille og alt for mange roper høyt, om at kjeltringene kommer og at grensene er tøyd. At togene skal stå stille, og at disse menneskene må vende hjem. Tro meg du som roper, du blir aldri så stor som dem. Reis deg så Europa, og bidra der du kan. Ikke la flere uskyldige barn skylles opp på land. La nyhetsbilde flomme av raushet og av smil, og ta imot de mange som har gått umenneskelige mil.

For denne vesle, fine gutten – han løftes stille opp, og en mann med preget ansikt bærer hans tunge, døde kropp. Og slik som han bærer gutten, slik leker jeg ofte med min. Han som også har telt tre år, som er levende og fin. Han som bader i leker og velferd, og som vil sove trygt i natt. Han som aldri vil oppleve frykten som den lille på stranden har hatt.

Så reis deg nå Europa, og rop fra bunnen av magen. Rop til alle de som henter trygt i barnehagen. Lytt til han som skrev at vi skal ikke tåle så vel. Neste gang rammer kanskje uretten oss selv. Rop nå Europa, til lungene dine brenner. Raushet og åpenhet er hva disse menneskene trenger. Krisen som defineres av barneansikter i sand, som en gråtkvalt pappa forteller, er en gutt som het Aylan

Med pågangsmot i lomma

Hun smaker sine salte tårer i det han kysser henne ømt. Kroppen hennes er tung som bly og hodet hennes tømt. Jeg ser deg snart hvisker han, og smiler med omsorg i blikket. Men hun vet han er borte lenge. Snart sees de ikke. Han legger bagen over skulderen og går mot en ulåst dør. Aldri har hun følt som dette.Hun har aldri vært så ensom før. Hun hører døren lukkes og sorgen siver frem. Hun knyter nevene sammen, og tenker at snart kommer han hjem.

Siden den gang har høsten svunnet, og vinter har kommet og gått. Hun er flere erfaringer rikere, og nye opplevelser har hun fått. Hun smiler av de som er små, men som vokser for hver dag som går. De som legger barneøynene på henne og spør: hvor er pappaen vår?
Hun vet så inderlig vel at savnet deles av mange, og at tankerekkene til guttene er både kompliserte og lange. Hun svarer så godt hun kan at pappa kommer hjem, og forteller hvor høyt han elsker dem når de stille går i seng.

Og med pågangsmot i lomma tar hun dagen som den kommer, og prøver å se verdiene i de små tingene den rommer. For hennes lojalitet til han er urokkelig, og hennes støtte gravert i stein. Hun løfter hodet mot himmelen og nyter årets første sommerregn. For månedene har passert, sakte, en etter en. Tiden har stått stille, og søvnen har vært sen. Hun har lært å leve alene, men hun er ikke helt komplett. Sjelen hennes har ropt, og hjertet hennes har lett.

Men i dag kan hun senke guarden, i dag fylles hun med ro. For i morgen er det ni måneder siden de skilte lag de to. Ikke fordi de ville, men fordi han måtte følge en sti. En der han måtte reise, og hun måtte bli. De har satt respekt og tillit på prøve, og bevist hva ekteskap er. I morgen ettermiddag tenker hun. I morgen er han her.
Endelig er det over. I kveld kan hun falle til ro, og vite med trygghet i sjelen at i morgen rommer sengen to.