Bare gi meg litt plass

Bare gi meg et fang å sitte på. Om ikke hele, så bare et kne.
Slik at jeg kan legge mitt hode på brystet ditt og la tankene få fred.
Jeg trenger en havn hvor jeg kan falle til ro, og det finnes ingen så trygg som din.
Gi meg et kne slik at min kropp får hvile. Her kan jeg fortøye drømmen min.

Bare gi meg en hånd å holde i. Om ikke hele, så er en finger greit.
Et holdepunkt i hverdagen min om noe føles leit.
Jeg trenger en pilar mens jeg vokser, og ingen er så sterk som din.
Så la meg få en finger å holde i, slik at jeg kan erobre barndommen min.

Bare gi meg et hjerte å bo i. Om ikke hele, så gi meg litt plass.
Et bosted for min nysgjerrige sjel. Jeg søker hverken slott eller palass.
For jeg trenger å høre at jeg er viktig, at det er godt nok at jeg er meg.
Så la meg få litt plass, for jeg har holdt av mitt hjerte til deg.

I øyet av stormen

Her er det fredfullt tenker hun, og legger hodet i hånden. Hun nynner en sang for seg selv, og nyter den myke tonen. Den beveger seg gjennom kroppen hennes, fra munnen, gjennom magen og til tærne. Her er det fredfullt tenker hun. Nettopp her vil hun være.

«Mamma!» skriker yngstemann, og boblen sprekker i et uhorvelig smell. «Mamma! Han tok leken min!». Det var visst ikke så fredfullt likevel. De myke tonene blir fort byttet ut med barnegråt og hyl, over det som viser seg å være en sliten lekebil.

De river i hver sin ende, de som hun bar frem en gang i tiden. Den store og den lille, og denne stakkars lekebilen. «Dere kan vel dele?» sier hun, i det han ene slipper taket. Han andre deiser rett i bakken, og barnegråten er tilbake.

Hun løfter han som gråter, og finner sin pedagogiske tone. For henne er det i alle fall det. For en pedagog ville det vært katastrofe. Men hun gjør så godt hun kan med de forutsetningene hun har. Og etter litt om og men, og min og din, har hun igjen to glade barn.

Her er det fredfullt tenker hun, og tar en god slurk av kaffen. Hun nynner en rolig sang for seg selv, og stryker litt på katten. Hverdagen herjer rundt henne, og kveiler seg lang som midgardsormen. Her er det fredfullt tenker hun og smiler. Nettopp her, i øyet av stormen.

Hundreåringen

«Han er sikkert hundre år!» utbryter han, han som nettopp fylte fem. Og den gamle mannen smiler, og setter kaffen sin ned igjen. Han tusler bort til gutten som ikke er furet slik som han, og ler godt fra nederst i magen som bare gamle mennesker kan.
«Hundre år sier du? Tja, kanskje er jeg det. Om jeg teller på alle fingrene har jeg kanskje fylt hundre og tre?» Den lille gutten måper med øyne store som kongens bord, og tar tak i den gamles skrukkete hånd og teller livets uunngåelige spor.
«Hva teller du?» spør den gamle, mens gutten stryker strek etter strek. «Jeg teller hvor gammel du er vel» sier han, og mannen begynner å le. «Ja, skal du telle alle de strekene der, er jeg nok mer enn tusen år! Dette kalles livserfaring» sier han, og stryker guttens hår.
Men den lille gutten teller slik som femåringer kan, og at han viser en slik interesse gleder en gammel mann. Han får til slutt sin hånd tilbake, og gutten smiler varmt og bredt. Et slikt genuint og deilig smil som dette er det lenge siden den gamle har sett.
«Ja?» sier mannen. «Hvor gammel tror du jeg har blitt?». Gutten møter blikket hans, tenker stille litt. Smilet er malt over ansiktet og går nesten hele veien rundt. «Bare ta det rolig du» sier gutten etter å ha tenkt en liten stund. «Nå har jeg telt alle strekene jeg kan» sier han, og klatrer på mannens fang, og sier med omsorg i stemmen «Og jeg kommer til tjue hver eneste gang».

Løft meg mot himmelen pappa.

Pappa, kom og lek med meg. Vis meg hva barndommen en gang var for deg.
Løft meg så høyt du kan mot sky, og la oss plukke stjerner på ny.
De som du en gang plukket ned, men som da du ble voksen sakte skled av sted.

Pappa, la oss plukke månen, og holde den så tett i hånden.
La den gløde der så trygt hos deg, og slipp den gradvis over til meg.
Når hånden min er så stor som din, slik at månen perfekt passer inn.

Pappa, kom og lek med meg. Min historie, den starter med deg.
Du som er min første superhelt, og som jager det vonde når dag går mot kveld.
Lek med meg pappa, slik at mitt hjerte blir sterkt som ditt.
Jeg lover at jeg skal bli modig som du. Men barndommen ber meg vente litt.

Så løft meg mot himmelen pappa. Gi meg styrke og gi meg mot.
Mot til være liten, og tryggheten til å bli stor.
Løft meg mot himmelen en dag av gangen, så skal jeg plukke månen til deg.
Og når noen spør meg hvordan jeg fikk det til, vil jeg fortelle at det var du som løftet meg.

Ikke bry deg så mye, mamma

Ikke bry deg så mye mamma, om alt du føler du burde ha gjort. Ikke bry deg så mye om huset vårt, eller hagearbeid eller rot. Ikke bry deg, la det ligge, og kom heller ut til meg. Jeg sier det ikke så ofte, men jeg savner å leke med deg.

Ikke så lenge av gangen mamma, men litt, sånn når tiden strekker til. Når du er blid og gøyal, da får vi til alt vi vil. Vi har jo reist rundt hele jorden mamma, og møtt på de skumleste dyr. Ikke bry deg så mye mamma, la oss heller reise på eventyr.

Jeg vil ikke huske mamma, om stuegulvet var skinnende rent. Jeg vil ikke huske om klærne alltid var brettet, eller om stuebordet var pent. Jeg bryr meg ikke mamma, om vårt ytre er slående perfekt. Jeg vil huske timene med omsorg, og alt det fine vi har lekt.

Så ikke bry deg så mye mamma. I morgen er jeg stor. I morgen skulle du ønske «tid» ikke bare var et ord. Ikke bry deg så mye mamma, om hva naboene tenker. Kom heller ut til meg mamma, eventyrene venter.

Du, lille edderkopp?

Hva gjør du lille edderkopp? Jeg fant deg nettopp nå. Du henger så fint i nettet ditt, med fluefanger på. Hvorfor er du akkurat som dette, du lille edderkopp? Med åtte lange ben, og seks små øyne, og en kulerund liten kropp?

Jeg forstår ikke helt du edderkopp, hvorfor nettopp du er sånn du er. Men jeg er fryktelig glad for at du finnes, og fanger alle bladlusene her. Men hva gjør du lille edderkopp, når regnet bøtter ned? Tar du støvler på alle bena, og drar på besøk et sted?

For jeg tror aldri, lille edderkopp, at jeg har møtt deg på en regnfull dag. Kanskje synes du det er hyggeligere å være i festlig lag? Kanskje har du en billevenn i busken, som åpner og slipper deg inn? Som byr deg på kaffe og boller, og som viser deg frimerkesamlingen sin?

Jeg vet ikke lille edderkopp, men jeg er glad for at du er rar. Med lange bein og mange øyne, slik jeg trodde bare monstrene var. For når det banker under sengen min, og jeg tror et monster har dukket opp, da kan jeg snu meg rundt og sove søtt. Det er bare hagens edderkopp.

lilleedderkopp

Bygg din verden i LEGO

Jeg har tenkt så mange ganger at vår verden ikke fungerer. At det vi en gang trodde på, ikke nødvendigvis er riktig lenger.  Jeg har skrevet og formulert at vår voksne verden er defekt, og kunne vi tatt del i barnas verden ville mye fungert perfekt. Og da jeg satte meg ned med han på syv, da kvelden stille kom – da skjønte jeg at fremtiden vår sitter i utallige barnerom. «Jeg har bygget en verden i Lego» sa han, og smilte bredt og stolt, og pekte på en by som bugnet av dyr og folk.

Her fantes det ikke fremmedgjøring, eller status, eller makt. Han hadde bygget en verden i Lego fullstendig uten forakt. En by der dinosaurer spiser middag med hunder, og prater om stort og smått. En verden der mennesker er mennesker, og alle har det godt. Han har ikke fundert over farge, over rase, eller religion. Han har ikke fundert over kjønn, eller om man er liten eller stor.
Han har bygget en verden i Lego, slik han fortsatt ser verdenen sin.
Han har bygget en verden i Lego, slik jeg helst vil se verdenen min.

Blikket gled over byen mens han på syv fremdeles skapte, og med beundring jeg så på han og de små detaljene han lagde. For der det en gang kun satt en, der var de plutselig mange, til tross for at bordene var små og sitteplassene var trange. For han bygde en verden i Lego der ensomhet ikke er. Hvor åpenhet og raushet er fremtredende og kjært. Han bygget en by for fellesskapet, om du så er tyv eller helt. Eller noe midt i mellom? Det er kjærkomment uansett.

Og jeg som voksen? Jeg vet at det ikke fungerer slik, og at han på syv vil vokse opp og også komme dit. Men frem til da skal jeg berømme han, og andre kloke barnesinn. For at de med legoklosser skaper byer som slipper trangsynte voksne inn. Så bygg din verden i Lego, min kjære, slik du fremdeles ser verdenen din. Så skal jeg ta med meg det du skaper og gradvis endre min.

14285385_10154485329688550_1835274476_o 14303880_10154485329153550_803188845_o 14152059_10154485330808550_1275658645_o

Førsteklasse vil inn!

Det marsjeres i tropper av tusen i Norges lange land, med motet sitt i lommen og hjertene i brann. De tøffeste heltene som finnes, som tappert trapper frem. Noen har fylt seks, mens andre er fortsatt fem. Med skolesekk på ryggen og sommerfugler i magen. Endelig skjer det! Dette er selveste dagen! Dagen det er snakket om siden barnehageslutt i sommer. Endelig er det skolestart. Heltene, de kommer.

De samles i flokk rundt rektor, og de følger nøye med. De hører hva han sier om alt som snart skal skje. Og blikkene de danser mellom tryggheten hos mor, og han som står sier noen velvalgte, fine ord. For i dag skal siden vendes til en som er helt tom, som fargelegges sakte i et førsteklasserom.
For heltene i Norge fortjener vår salutt, når et nytt kapittel skal skrives, og et annet ett er slutt.

De største små menneskene i landet, de som flagget heises for. De som står ved terskelen i livet, og ser mot ti uunnværlige år. De som er akkurat passe lange. De fyller opp seg selv. De som er tøffere enn løver og høyere enn fjell. Så la Norges skolegård flagge, la det vaie i vær og vind. Åpne for fantasier og drømmer – førsteklasse vil inn

Reis deg nå, Europa

Han ligger så fredfullt og stille mens bølgene slår mot land, med lukkede barneøyne på en vakker, Tyrkisk strand. Så liten der i det store, og uten far og mor. Ingen vet det enda, men han hadde også en bror. Tre år fikk han telle, men ikke mer enn det, før reisen endte i sjøen og havet dro han ned. Tror du han sloss mot døden, selv så liten han var? Og skrek etter mammaen sin, eller strakte seg etter far?

Europa sitter stille og alt for mange roper høyt, om at kjeltringene kommer og at grensene er tøyd. At togene skal stå stille, og at disse menneskene må vende hjem. Tro meg du som roper, du blir aldri så stor som dem. Reis deg så Europa, og bidra der du kan. Ikke la flere uskyldige barn skylles opp på land. La nyhetsbilde flomme av raushet og av smil, og ta imot de mange som har gått umenneskelige mil.

For denne vesle, fine gutten – han løftes stille opp, og en mann med preget ansikt bærer hans tunge, døde kropp. Og slik som han bærer gutten, slik leker jeg ofte med min. Han som også har telt tre år, som er levende og fin. Han som bader i leker og velferd, og som vil sove trygt i natt. Han som aldri vil oppleve frykten som den lille på stranden har hatt.

Så reis deg nå Europa, og rop fra bunnen av magen. Rop til alle de som henter trygt i barnehagen. Lytt til han som skrev at vi skal ikke tåle så vel. Neste gang rammer kanskje uretten oss selv. Rop nå Europa, til lungene dine brenner. Raushet og åpenhet er hva disse menneskene trenger. Krisen som defineres av barneansikter i sand, som en gråtkvalt pappa forteller, er en gutt som het Aylan

Sommerungen

På bare ben han strekker seg som sommerunger flest, og titter over benken på det han liker best. Kurv på kurv med jordbær, med fløte og sukker på. Øynene til gutten smiler, han vet hva han skal få.
Og som sommerunger flest setter han seg ned, med skjeen klar i hånden i det skålen settes ned. Mamma ser på han og smiler, men sorgen titter frem. Gutten var bare fire. Hun lurer på om han blir fem.

For som sommerunger flest, er han ute blant gress og vann. De prøver å gjøre barndommen så bekymringsløs de kan. De lar han være skitten, de lar han være liten. Men det er ikke så lett, når gutten så fort blir sliten.
Mamma skjønner frustrasjonen, og stryker et glatt lite hode. Hun husker krøllene han hadde, de som var så myke og gode. Hun forstår at han vil leke, at han vil være som alle andre. Sorgen legger seg i hjertet, men hun har ingen hun kan klandre.

Så mange ganger hun har spurt seg, om hvorfor nettopp dem. Hva kan en mamma gjøre for å få gutten sin igjen? Hun ser på dette barnet, som for henne er hjerte og sjel, og ber om at sykdommen gir seg slik at gutten orker mer.
Som sommerunger flest løper han i duggvått gress, langt unna sorg og bekymring. Uten hverdagsangst og stress. Kurv på kurv med jordbær, med mykt og krøllet hår. Mamma fikk aldri se gutten sin bli mer enn fire år.

For hos mamma har høsten kommet, kulden har meldt sin entre. Hun pakker seg under et teppe, og legger seg stille ned. Hun sovner fort den kvelden, og har en underlig drøm. En fin liten gutt hun ser, hun ser sin egen sønn.
Han sitter på huk i hagen og snur seg mot sin mor, han sitter og graver i steiner mellom blomsterbed og jord. Han vinker henne til seg, og hun setter seg stille ned, og hulker når hun ser hva gutten driver med.

For i hagen har han plantet en liten jordbærbusk, som for øyeblikket er ganske liten, ganske skjør og ganske pjusk. Men på bare ben han reiser seg og stryker mammas kinn. Den blir stor og sterk igjen, det lover jeg mammaen min.
Så forsvant den lille ungen, så blidt han gikk sin vei. Den vesle sommerungen som for siste gang viste seg. Og mammaen felte en tåre da sommeren kom igjen, og blant steiner, bed og jord, en jordbærbusk vokste frem.