Kategori: Dikt om barn

Om jeg kan gi deg et råd på veien min kjære, vil jeg at du skal lytte til det jeg nå skal si. Du skal vokse opp i et samfunn som har markert hva du skal bli. Det har kontrollert og det har fundert, og det har laget en ramme for deg. Det har laget en ramme for vennene dine, og en gang lagde det en ramme for meg.

Om rammen din ikke passer, vil samfunnet spørre seg. Men fremfor å peke en finger mot seg, stiller de spørsmålstegn ved deg. Det funderer og grubler og graver etter hva du gjør galt, når alt de egentlig må se er at rammen din står vertikalt.

Om du har evnene til å svømme som hvalen, hvorfor forvente at du skal klatre i trær? Hvorfor forvente at du er i en form og fasong som du egentlig ikke er? Hvorfor skal du fly som en ørn over fjellene, om du kan løpe som en geopard? Så lenge du slår din egen rekord er alle andres rekorder banalt.

Om du kan lese vinden som en albatross, hvorfor skal du klatre som apene kan? Og føle at du som er så unik feiler hver eneste, bidige gang? Jeg skulle gjerne sett apene fly jeg, men apene kan ikke det. Men bare se hvordan de svinger seg majestetisk i toppen av et mangrovetre.

Men samfunnet har bestemt min kjære, at vi alle skal måles likt. Og blir det ikke riktig er det du som taper på sikt. Det er ikke måleenheten som jekkes, eller samfunnet som må stå vertikalt. Det er du og jeg min lille, som får beskjed om at vi gjør det galt.

Men jeg kan love deg min kjære, at vil du fly skal jeg spre vingene med deg. Og ingen skal få fortelle at det du gjør er feil. Vil du svømme som hvalen og briljere i det, vil jeg støtte deg for hvert tak du tar. Og måles du etter apene vil vår forsvarstale stå klar.

Så ta mitt råd på veien lille venn, og kjenn godt etter hvem du er. Er du han som briljerer på land, eller han som svinger seg i trær? Om du kan svare på dette med tiden, da er du sterkere enn du tror. For om rammen din er rund eller firkantet endrer ikke hvem du er det spor.

Vi ønsker oss en klode som er trygg og sunn, og vi vet at det har vært ganske ille en stund. Vi ønsker å se hvaler svømme i alle hav, og vi vil puste en luft som er ren og klar.
Kjære voksen la kloden vår få slappe av litt, og gi oss et løfte om at du gjør ditt.
For at kloden vår skal være full av liv, med dyr og regnskog i fremtiden min.

Vi hopper opp, vi hopper ned, vi vil leke og le. Vi vil danse med sommerfugler!
Vi hopper opp, vi hopper ned, kjære voksen bli med!
La barna få danse med sommerfugler.
La oss løpe i gresset en sommerdag, og nyte hvert eneste vingeslag.
Vi hopper opp vi hopper ned, vi vil leke og le.
Vi vil danse med sommerfugler!

La oss arve en verden du er stolt av å gi. La oss se du er et forbilde som vil bruke tid. For en dag vil talerstolen være vår, og da er det dine ord vi som voksne sår.
Så kjære voksen, la kloden vår få slappe av litt, og la meg få se løver vandre fritt. Ikke la en tv være alt jeg får, når jeg skal oppdage verden vår.

Vi hopper opp, vi hopper ned, vi vil leke og le. Vi vil danse med sommerfugler!
Vi hopper opp, vi hopper ned, kjære voksen bli med!
La barna få danse med sommerfugler.
La oss løpe i gresset en sommerdag, og nyte hvert eneste vingeslag.
Vi hopper opp vi hopper ned, vi vil leke og le.
Vi vil danse med sommerfugler!

For denne verden er et felles hjem, la barna arve den som hel igjen.
Ta kloke valg når du baner vei, for slik jeg ser det tar du valg for meg.
Og jeg vil kunne oppdage en verden som er bedre enn nå, slik at jeg kan gi videre til de som kommer etterpå.

Bare gi meg et fang å sitte på. Om ikke hele, så bare et kne.
Slik at jeg kan legge mitt hode på brystet ditt og la tankene få fred.
Jeg trenger en havn hvor jeg kan falle til ro, og det finnes ingen så trygg som din.
Gi meg et kne slik at min kropp får hvile. Her kan jeg fortøye drømmen min.

Bare gi meg en hånd å holde i. Om ikke hele, så er en finger greit.
Et holdepunkt i hverdagen min om noe føles leit.
Jeg trenger en pilar mens jeg vokser, og ingen er så sterk som din.
Så la meg få en finger å holde i, slik at jeg kan erobre barndommen min.

Bare gi meg et hjerte å bo i. Om ikke hele, så gi meg litt plass.
Et bosted for min nysgjerrige sjel. Jeg søker hverken slott eller palass.
For jeg trenger å høre at jeg er viktig, at det er godt nok at jeg er meg.
Så la meg få litt plass, for jeg har holdt av mitt hjerte til deg.

Her er det fredfullt tenker hun, og legger hodet i hånden. Hun nynner en sang for seg selv, og nyter den myke tonen. Den beveger seg gjennom kroppen hennes, fra munnen, gjennom magen og til tærne. Her er det fredfullt tenker hun. Nettopp her vil hun være.

«Mamma!» skriker yngstemann, og boblen sprekker i et uhorvelig smell. «Mamma! Han tok leken min!». Det var visst ikke så fredfullt likevel. De myke tonene blir fort byttet ut med barnegråt og hyl, over det som viser seg å være en sliten lekebil.

De river i hver sin ende, de som hun bar frem en gang i tiden. Den store og den lille, og denne stakkars lekebilen. «Dere kan vel dele?» sier hun, i det han ene slipper taket. Han andre deiser rett i bakken, og barnegråten er tilbake.

Hun løfter han som gråter, og finner sin pedagogiske tone. For henne er det i alle fall det. For en pedagog ville det vært katastrofe. Men hun gjør så godt hun kan med de forutsetningene hun har. Og etter litt om og men, og min og din, har hun igjen to glade barn.

Her er det fredfullt tenker hun, og tar en god slurk av kaffen. Hun nynner en rolig sang for seg selv, og stryker litt på katten. Hverdagen herjer rundt henne, og kveiler seg lang som midgardsormen. Her er det fredfullt tenker hun og smiler. Nettopp her, i øyet av stormen.

«Han er sikkert hundre år!» utbryter han, han som nettopp fylte fem. Og den gamle mannen smiler, og setter kaffen sin ned igjen. Han tusler bort til gutten som ikke er furet slik som han, og ler godt fra nederst i magen som bare gamle mennesker kan.
«Hundre år sier du? Tja, kanskje er jeg det. Om jeg teller på alle fingrene har jeg kanskje fylt hundre og tre?» Den lille gutten måper med øyne store som kongens bord, og tar tak i den gamles skrukkete hånd og teller livets uunngåelige spor.
«Hva teller du?» spør den gamle, mens gutten stryker strek etter strek. «Jeg teller hvor gammel du er vel» sier han, og mannen begynner å le. «Ja, skal du telle alle de strekene der, er jeg nok mer enn tusen år! Dette kalles livserfaring» sier han, og stryker guttens hår.
Men den lille gutten teller slik som femåringer kan, og at han viser en slik interesse gleder en gammel mann. Han får til slutt sin hånd tilbake, og gutten smiler varmt og bredt. Et slikt genuint og deilig smil som dette er det lenge siden den gamle har sett.
«Ja?» sier mannen. «Hvor gammel tror du jeg har blitt?». Gutten møter blikket hans, tenker stille litt. Smilet er malt over ansiktet og går nesten hele veien rundt. «Bare ta det rolig du» sier gutten etter å ha tenkt en liten stund. «Nå har jeg telt alle strekene jeg kan» sier han, og klatrer på mannens fang, og sier med omsorg i stemmen «Og jeg kommer til tjue hver eneste gang».

Pappa, kom og lek med meg. Vis meg hva barndommen en gang var for deg.
Løft meg så høyt du kan mot sky, og la oss plukke stjerner på ny.
De som du en gang plukket ned, men som da du ble voksen sakte skled av sted.

Pappa, la oss plukke månen, og holde den så tett i hånden.
La den gløde der så trygt hos deg, og slipp den gradvis over til meg.
Når hånden min er så stor som din, slik at månen perfekt passer inn.

Pappa, kom og lek med meg. Min historie, den starter med deg.
Du som er min første superhelt, og som jager det vonde når dag går mot kveld.
Lek med meg pappa, slik at mitt hjerte blir sterkt som ditt.
Jeg lover at jeg skal bli modig som du. Men barndommen ber meg vente litt.

Så løft meg mot himmelen pappa. Gi meg styrke og gi meg mot.
Mot til være liten, og tryggheten til å bli stor.
Løft meg mot himmelen en dag av gangen, så skal jeg plukke månen til deg.
Og når noen spør meg hvordan jeg fikk det til, vil jeg fortelle at det var du som løftet meg.

Ikke bry deg så mye mamma, om alt du føler du burde ha gjort. Ikke bry deg så mye om huset vårt, eller hagearbeid eller rot. Ikke bry deg, la det ligge, og kom heller ut til meg. Jeg sier det ikke så ofte, men jeg savner å leke med deg.

Ikke så lenge av gangen mamma, men litt, sånn når tiden strekker til. Når du er blid og gøyal, da får vi til alt vi vil. Vi har jo reist rundt hele jorden mamma, og møtt på de skumleste dyr. Ikke bry deg så mye mamma, la oss heller reise på eventyr.

Jeg vil ikke huske mamma, om stuegulvet var skinnende rent. Jeg vil ikke huske om klærne alltid var brettet, eller om stuebordet var pent. Jeg bryr meg ikke mamma, om vårt ytre er slående perfekt. Jeg vil huske timene med omsorg, og alt det fine vi har lekt.

Så ikke bry deg så mye mamma. I morgen er jeg stor. I morgen skulle du ønske «tid» ikke bare var et ord. Ikke bry deg så mye mamma, om hva naboene tenker. Kom heller ut til meg mamma, eventyrene venter.

Hva gjør du lille edderkopp? Jeg fant deg nettopp nå. Du henger så fint i nettet ditt, med fluefanger på. Hvorfor er du akkurat som dette, du lille edderkopp? Med åtte lange ben, og seks små øyne, og en kulerund liten kropp?

Jeg forstår ikke helt du edderkopp, hvorfor nettopp du er sånn du er. Men jeg er fryktelig glad for at du finnes, og fanger alle bladlusene her. Men hva gjør du lille edderkopp, når regnet bøtter ned? Tar du støvler på alle bena, og drar på besøk et sted?

For jeg tror aldri, lille edderkopp, at jeg har møtt deg på en regnfull dag. Kanskje synes du det er hyggeligere å være i festlig lag? Kanskje har du en billevenn i busken, som åpner og slipper deg inn? Som byr deg på kaffe og boller, og som viser deg frimerkesamlingen sin?

Jeg vet ikke lille edderkopp, men jeg er glad for at du er rar. Med lange bein og mange øyne, slik jeg trodde bare monstrene var. For når det banker under sengen min, og jeg tror et monster har dukket opp, da kan jeg snu meg rundt og sove søtt. Det er bare hagens edderkopp.

Det marsjeres i tropper av tusen i Norges lange land, med motet sitt i lommen og hjertene i brann. De tøffeste heltene som finnes, som tappert trapper frem. Noen har fylt seks, mens andre er fortsatt fem. Med skolesekk på ryggen og sommerfugler i magen. Endelig skjer det! Dette er selveste dagen! Dagen det er snakket om siden barnehageslutt i sommer. Endelig er det skolestart. Heltene, de kommer.

De samles i flokk rundt rektor, og de følger nøye med. De hører hva han sier om alt som snart skal skje. Og blikkene de danser mellom tryggheten hos mor, og han som står sier noen velvalgte, fine ord. For i dag skal siden vendes til en som er helt tom, som fargelegges sakte i et førsteklasserom.
For heltene i Norge fortjener vår salutt, når et nytt kapittel skal skrives, og et annet ett er slutt.