Kategori: Dikt om barn

Han sitter så stolt i sengen og skriver ned tanker og ord, og hvordan han ser på verden, og hva han vil bli når han blir stor. Han tegner litt i hjørnet, og lager en fin krusedull. Han vet at pappa vil smile, han elsker alt slikt tull.

Små føtter treffer gulvet, og han lister seg stille ned. Han hoppet over planken han visste knirket litt i sted, og som kvikke barneben kan, løp han ned en trapp, og la igjen brevet på plassen der pappa alltid satt.
Så lister han seg opp igjen med smilet om sin munn, og vet at pappa blir veldig glad om bare en liten stund. Og under dynen kryper han, med forventninger og håp, om at pappa skal bli ekstra glad når gutten igjen står opp.

På kjøkkenet står gutten så beundringsfull og fin. Han stod opp ekstra tidlig, da solen igjen skjøt inn. Og med bustet hår og øyne, som nettopp var stått opp, ser han pappa sitte på plassen med sin første kaffekopp.
”Pappa, har du sett det?” sier gutten etter hvert, men faren enser ikke stort, han avviser gutten tvert. Han er begravd i egne tanker, mens han leser en avis. Guttens brev har han ikke sett, det ligger begravd i tidsfordriv.

Gutten er ikke gammel, han er bare fire år. Men selv om han er liten, er det mye han forstår. At pappa ikke ser han, det forstår han godt, og tårene triller fort da brevet til slutt dukker opp.
Det var lagt i søppelkassen, og gutten tar det med. Han står og ser på faren sin som fortsatt titter ned. Begravd i ord om verden, ord som barnet ikke forstår. Han kjenner bare smerten av nye, skapte sår.

”Hvorfor kastet du brevet mitt?”, sier gutten så til slutt. Faren titter opp og ser en gråtkvalt liten gutt. Han ser på arket fult av farger, det som gutten kaller ord, og ser at sorgen i barnets øyne er smertefull og stor.
”Jeg hadde skrevet et brev til deg pappa, om hva jeg vil bli når jeg blir stor. Det står her på arket, se så mange ord!” Og gutten peker på strekene, både grønne, blå og rød, og fortalte pappaen sin hva hvert eneste tegn betød.

”Det står nemlig pappa, at jeg vil bli som en jeg kjenner. Jeg vil ha en morsom jobb og veldig mange venner. Jeg vil kjøre store biler, og jeg vil reise mye rundt. Og aldri mer spise grønnsaker, eller noe som er sunt.”
”og så står det helt til slutt” sier gutten, og peker på den utvalgte streken ”at jeg aldri vil kjefte på barna mine, eller gi dem en skjennepreken. Det står her nede i hjørnet, at jeg trodde jeg ville bli som deg. Men det vil jeg ikke lenger” sier gutten, og går sin vei.

Og fortumlet sitter faren og ser ungen sin gå bort, og innser der han sitter at tiden har gått for fort. Han setter fra seg kaffen og tusler stille inn. ”Les brevet for meg kjære, les brevet ungen min”.
Og tårene triller stille på et voksent, gravet kinn, da han endelig innser gleden, og lar ungen slippe inn. For barnet leser for faren, om det han tror om verden. Endelig ser pappaen verdien, og blir med barnet sitt på ferden.

En sliten kropp senkes stille ned, dagen er endelig over.
Pleddet legges rundt kvinnen, hun ser på hunden som ligger og sover.
Du har en greit liv du, tenker hun, men smiler litt for seg selv.
Hun trives på denne tiden, nå er det endelig kveld.

Hun har ryddet alt som ryddes kan, og lite var ikke det.
Hun har vasket opp kopper og kjeler, ned til den minste lille skje.
Hun har brettet klærne i skapet, og satt på en ny maskin.
Denne tiden er hellig, tenker hun, denne tiden er min.

Den slitne kroppen tusler så i seng, når kveld igjen blir natt.
Det tar ikke lange tiden, før hun drømmene igjen tar fatt.
Hun sover så tungt og stille, i sengen så alt for stor.
Hun er kanskje alene, men hun har det beste på jord.

For når dagen stille gryr og morgensolen titter frem,
Lengter ikke lenger kvinnen etter egentid og kveld.
Hun våkner før hun må, og vet de oppgaver som kommer.
Hun lister seg stille inn, den vakreste ligger og sover.

For selv om hun er ofte er sliten, når dagen igjen vender om,
Vil hun aldri angre sekundet da det vakre barnet kom.
To mørkeblå øyne åpnes, ”god morgen min kjære skatt”
Kvinnen løfter opp sønnen, og igjen tar de dagen fatt

Tørk tårene vakre, det er over nå.
Lukk øyene dine, de mørke blå.
La sorgene fare, jeg er her min skatt.
Tørk tårene vakre, ta drømmene fatt.

Hold fingeren min mens jeg stryker på deg.
Mamma vil aldri gå sin vei.
Den vakre lanken, så lubben og fin.
Du er alt for meg lille, du er ungen min.

Så lukk øyene vakre, og se stjernen så stor.
Se slottet og berget der prinsessene bor.
Ta fatt på drømmen, følg vettenes vei.
I morgen vil mamma vente på deg.

Jeg kan være både høyt og lavt, både fly og bygge hus.
Jeg kan rase hele jorden, være konge, sjef, og mus.
Jeg kan løfte hele verden, lage penger av en skje,
Jeg kan fiske krokodiller og bli usynlig til og med.

Jeg kan lage elefanter av en utgått fotballsko,
Og jeg kan se en borg i skogen der det gamle treet stod.
Jeg kan danse løvedansen og spise kongler med en sel.
Jeg kan løpe rundt i sirkel til jeg ikke orker mer.

Og jeg skjønner jeg er slitsom når du sukker gang på gang.
Men kan du ikke hjelpe meg å lage en bollesang?
Eller styre skipet mitt så flott til verdens ytterste elv.
Det er så mye morsommere enn å gjøre alt ting selv.

For når dagen igjen blir natt og jeg nye drømmer lager
Er det du som står bi meg og dreper kjempestore drager.
For selv om jeg er liten er jeg større enn du tror.
Jeg har jo vært i dalen der kjempetrollet bor.

For om du hadde målt meg etter tanker slik som meg
Så vil du faktisk se at jeg er like stor som deg.
Men du er voksen nemlig du og husker ikke det.
Men jeg er større enn de fleste, jeg er høy som et eiketre.
Så selv da du var liten, var du like stor som meg.
Så mamma, sett ned kaffen og la oss sammen bane vei.

Jeg legger en hånd på magen, mitt vakreste underverk
og ber en ydmyk bønn om at du vokser deg stor og sterk.
For enda er du så liten, og så skjør på denne jord.
Men jeg ønsker så inderlig lille, at jeg får bli din mor.

Jeg stryker kjærlig på magen, nå har du blitt stor.
Du sparker og tumler og turner, og hører mine ord.
Jeg synger en sang om natten, og du roer deg stille ned.
Dra til drømmeland ungen min, vi møtes der et sted.

Jeg stryker deg på kinnet, velkommen kjære skatt.
Du har vokst i mange måneder og nå tar du livet fatt.
Så stolte vi ser på deg kjære, vårt lille underverk.
Din finger griper pappas, jammen har du blitt sterk.

Jeg tørker dine tårer, ikke gråt min lille venn.
Sorgene forsvinner alltid, og gledene kommer igjen.
Jeg vil verne deg for farer, og våke igjen i natt.
Mamma passer på, lukk øynene kjære skatt.

Du tar din far i hånden, jammen har du blitt sterk.
Mitt vesle lille barn, mitt lille underverk.
Du raver over mamma, høy og flott du er!
Ikke glem de ord jeg sang, ikke glem jeg har deg kjær.

Og dagen jeg lukker øynene for den evige nattesøvn.
Vil du huske mine ord, vil du huske min ydmyke bønn?
For min største drøm du ga meg, det jeg ønsket mest på jord.
Jeg fikk den største glede, jeg fikk bli din mor.

Du stryker meg på kinnet, god natt min kjære mor.
Takk for alt du ga meg, jeg husket hvert eneste ord.
Du har gitt meg alt i livet, du har gjort meg stor og sterk.
I natt skal jeg stille våke, over mitt nyfødte underverk.

 

Forunderlige barnesinn, vær vennlig, slipp meg inn.
La meg igjen se hva bekymringsløs betyr.
Som voksen er mine tanker så snevre, de som tidligere brede var.
Jeg søker alltid fornuft, kun de rasjonelle svar,
Men du min vesle lille, du løper bekymringsløs i duggvått gress.
Ikke ser du krig og sult, eller hverdagsangst og stress.

Øyne klare som krystall, ikke ødelagt av bitterhet og sinne.
Men skapt av tro og kjærlighet, kun drømmer der er å finne.
Din latter kan stanse selv den største, den staute ingen vil se.
Du kan smelte hjerter av stein vesle lille, du tar selv den svakeste med.
Så slipp meg inn du forunderlige barn, del din utrolige verden.
Jeg vil legge fornuften bak meg, ta en kjedelig voksen med på ferden.