Kategori: Dikt om kjærlighet

Publisert

Kjære Norge

Hør kanonene kaller fra fjellene i nord, til Sørlandets skjærgård og måkekor. La flaggene svaie og skarptrommen slå, la sølvet få glitre, la korpset få gå.
I dag skal vi feire med is i magen, kjære Norge, dette er dagen!

La pølser fortæres og la isen smelte, en flekk på skjorta – snart har vi glemt det. La landets barn male gaten i dag, blant hurrarop og trommeslag.
Gi en klem til gode venner, og send et smil til en du ikke kjenner. Slik kan vi skape storhet igjen, slik som de gjorde den gangen, Eidsvolls menn. Da 1814 ble Norges år, og vi endelig kunne beundre grunnloven vår. Takk til de 112 staute karer, som grunnlovens nederste linje maler.

Rop hurra fra nederst i magen, mens du vifter med flagget og beundrer dagen. Bare tanken på det at Norge er fritt, at Norge er mitt og at Norge er ditt.
At vi i fellesskap feirer at land som er vårt, fra den minste dal til den største sort. La oss feire en dalside innerst i landet, eller et fiskevær som danser i vannet. La oss rope hurra for by og bygd, for et land som er raust og et land som er trygt.

La oss gjøre som kongen sa og elske hverandre, uavhengig av forhold, religion eller farge. For der hvor fordommer faller vil samhold bestå. La oss marsjere for dette, la oss vise de små. De som skal arve landet, men først skal de lære. La oss vise dem i dag hva den moralen skal være.

Så hør kanonene kalle fra  nord. La det dundre til Sørlandets måkekor. La flagget ditt svaie, ta finstasen på. Sett latteren løst, la barna få gå.
I dag skal vi feire med stolthet i magen. Kjære Norge, gratulerer med dagen!

Publisert

«Jeg» bøyes «Vi».

Jeg forstår at hverdagen kan distansere meg, men aldri tro jeg tar deg for gitt. Dagene fylles med barn og hjem, og det er klart vi endres litt. Kanskje føler du deg på en halvmeters avstand der jeg raser gjennom det jeg må, og kanskje føler du at jeg aldri ser deg fordi min oppmerksomhet er rettet mot de små.

I de viktigste studer er du med meg, for når jeg hviler kan jeg ense deg. Selv når dine arbeidsuker trekker deg milevis vekk fra meg. Når jeg puster godt med magen er det dine hender jeg kjenner mot huden, og det er din energi som fyller meg, som jeg aldri ville klart meg uten.

Jeg kan ikke distansere meg fra deg, for årene har gjort oss til ett. Det har vært en reise mot et felles mål som ikke alltid har vært lett. Men har jeg falt så har du båret meg, har du lett så har jeg funnet. Om det er noen som spør hvordan vi klarer det, er dette grunnet til at vi har vunnet.

Det skal så lite til har du sagt, mens du forsiktig stryker på meg. Der vi ligger på sofaen begge to og lar timene fly si vei. Så lite, men så viktig, og der blir det vanskelig for noen. For det som kan virke ubetydelig forsvinner som dugg for solen.

Aldri tro jeg tar deg for gitt. Du er med meg i alt jeg gjør. Skjønt enige er vi dog om at vi feier for egen dør. Vi er to unike individer, men ett på samme tid. Det er ganske forunderlig deilig at ordet «jeg» kan bøyes til «vi».

Publisert

Spor i sneen

Om du bøyer deg forsiktig ned er jeg sikker på at du kan se, et lite barnespor snart fullstendig dekket i sne. Det har ikke fått satt sitt spor så lenge, før været hvisker det bort. Men slik er det for de fleste, spor i sneen forsvinner fort.

Du kan lene deg frem mot der du så det, du kan børste bort sneen og se igjen. Men sporet som en gang var trykket i sne vil aldri igjen komme frem. Mine spor forsvinner de også, og dine vil jeg tro. Men noen spor er satt for å vare, og jeg kjenner til to.

Det ene sporet er voksen av størrelse, men dog ikke veldig stort. Det ligger trykket i sneen, og det vil ikke hviskes bort. Sneen raser og raser over fotens størrelse, men det ligger stadig like sterkt. Mens millioner av andre blir hvisket vekk, er dette et annet verk.

Og bøyer du deg ned over dette sporet, og lar øynene hvile en stund, vil du kunne skimte små ulikheter, og se at det er ganske unikt i grunn. Det er litt annerledes enn de andre, men ikke mye. Bare litt. Det er nesten umulig å skimte det, om du ikke åpner hjertet ditt.

Det andre sporet jeg kjenner, tilhører en veldig modig fyr. Han er ikke veldig gammel, han fylte nettopp syv. Hans spor er trykket ved siden av det andre, og det svinner heller ikke hen. Uansett hvor mye det snør kommer sporet frem igjen.

Dette sporet er også litt annerledes, men ikke mye. Bare litt. Og han er ganske trist fordi hans spor ikke er slik som mitt. Han vil ha et spor som forsvinner, så lett som at sneen kan hviske det vekk. Kanskje er han enda for ung til å se sporets styrke og unike trekk.

Men en dag skal jeg ta han med meg, en dag når sneen faller tett. Kanskje vil han da kunne se det vi andre så lenge har sett. Om han bøyer seg forsiktig ned mot sine egne, satte spor, vil han kanskje kunne se at det er i disse sporene styrke bor.

For blant alle de millionene som gradvis svinner hen, vil han kunne telle alle sporene som alltid kommer igjen. For annerledeshet er ikke en feil, og alene er han ikke. Det finnes så mange spor der ute som sneen ikke kan knekke.

Den kan rase, og den kan herje, og slike som meg vil forsvinne fort. Men det unike vil ikke kunne knekkes, det vil ikke kunne drives bort. Kanskje heter det unike et ord som er vanskelig å forstå. Noen av ordene er store, mens andre er ganske små.

Kanskje heter det ADHD, ME eller Tourettes. Samme hva det heter har det akkurat samme effekt. Effekten av å kunne bli stående når verden rundt dem raser, når kroppen spiller sitt eget spill eller følelsene i hodet maser.

Effekten av kunne si at jeg – jeg er unik. Og vite med stolthet i hjertet at det er nettopp slik. Liten eller stor, kunne jeg valgt ville jeg vært som dem. De to sporene som jeg kjenner, som for alltid vil komme igjen.

Publisert

Bare vit at jeg er stolt av deg

Hadde jeg fått kunne velge ville satt deg ved et bord – et godt og gammelt ett. Og vist deg til en gammel stol, en slik en som knirker i alle ledd. En som ble laget i en svunnen tid. Den gangen da ødelagte gjenstander ble reparert. Den gangen da kjærlighet ble plastret og ikke masseprodusert.

Og mens du satt der skulle jeg gitt deg et speil. Ett på ben så du bare kunne se. Du hadde ikke trengt å holde det, men gitt hender og armer fred. Og du skulle sett deg selv i speilet, og du skulle repetert etter meg. Du skulle sett deg selv i øyene og sagt «bare vit at jeg er stolt av deg».

«Bare vit at jeg er stolt av deg» skulle dine lepper forsiktig mime. For jeg vet at det tar litt tid før mine ord blir dine. Kanskje måtte du formet ordene både en gang, eller tre, kanskje fem. Før du stolte nok på øynene i speilet, og lot lyden glide frem.

For jeg vet hvilke kamper du kjemper. At uvitenheten fra omverdenen er sår. Jeg vet at du sjonglere det «normale» mens et herdet hjerte slår. Jeg vet at du holder huset selv når kroppen din går i stå, og at du vasker gulvet til lyden av tårer fordi du selv føler du må.

Og når dagens slag er kjempet, og du er sliten, og frustrert og lei. Da vet jeg at dine sinte stemmer høylytt hvisker «jeg hater deg». Og du kjenner på dette sinnet, og du føler at stemmen i sjelen har rett. Fordi fordommene så ofte raser mot en sykdom som ikke blir sett.

Så jeg vil sette deg ved et bord. Et som er furet, og grått og godt. Og dra frem enda en stol, av en slik en knirkete sort. På denne stolen ville jeg satt meg ned og høylytt sagt som deg –  «Bare vit at jeg er stolt av deg», i det nok stol trekkes opp bak meg.

«Bare vit at jeg er stolt av deg» ville nå vært sagt i kor, av tre unike mennesker rundt et grått og furet bord. Og der den ene stemmen sildrer, vil enda en stol trekkes frem, og med økende klang i et herdet hjertet vil du snart finne deg selv igjen.

Publisert

Tvillingmasken

Han stryker så vennlig på henne nå som natten gradvis går mot dag, og solen så vidt strekker seg gjennom et rosa bomulls-lag. Himmelen som var så svart, danser i rødt og gult og blått. Han stryker en finger gjennom håret hennes og tenker at livet er ganske godt.

Han husker godt hvordan de møttes. Det er mange år siden nå. Den gangen da livet var enkelt. Uten hus og hjem og de små. Han elsker ungene altså, det står absolutt ikke på det. Men noen ganger savner han at de begge kan våkne i fred.

Han husker hennes livlige øyne, de som ravet i kongeblått. Med en stram hestehale i håret og en kjole i rødt og grått. Den er nok ikke favoritten lenger, men den gangen var den det. Da verden var enkel og stille, og de fortsatt husket hvordan det var å le.

Han stryker forsiktig på henne. Nå som hun sover, så yndig og fin. Han elsker henne like høyt som den gang han sa «bli min!». Han kjenner hennes sorger. Hennes utfordringer har han sett. Og han vet så godt at hun kjemper, men det er virkelig ikke lett.

Hun har sine egne ord på det. Hun er sliten, eller stresset og lei. Angst har det også blitt, og han føler hun distanserer seg. Kanskje ikke med vilje, og kanskje burde de pratet mer? Men de velger å la det ligge bak den masken de begge kler.

Hun kjenner han stryker på henne igjen, slik han så ofte om morgenen gjør. Disse enkle små berøringene som hans finger så forsiktig tørr. Hun syntes det er deilig, men later alltid som at hun sover. Den som sover kan ikke såre noen, så hun snur seg aldri over.

Hun husker godt hvordan de møttes. Det har blitt en stund siden første gang. Hun i favorittkjolen sin, og han så kjekk og stram. Den gangen livet var en lekeplass, og bekymringer sjeldent fant sted. Den gangen da de begge var unge, og de begge kunne våkne i fred.

Hun husker hvordan han holdt henne, og snakket om en kjærlighet uten grense. En tilværelse der de to var alt. Han var alt hun kunne ense! Så stormende forelsket, slik hun fortsatt er. Men det er annerledes nå, nå som hverdagen er her.

For han har sine egne ord på det. Han sier at hun er sliten, stresset og lei. Angst har hun også fått, og hun tror han skammer seg. I alle sine tanker føler hun at han blir distansert. Kanskje burde de pratet mer, om den masken de begge kler.

Publisert

The land of the free

Et demokratisk valg er gjennomført i en nasjon så stolt og stor. I landet der de frie og de modige menneskene bor. En mann skal snart stå frem som vinner, og skal holde sin første appell. Til de som tørker sine tårer. De som ikke kjenner sitt land likevel. En mann som skal bygge en endeløs mur – jeg tror jeg har hørt om en før? Som skulle splitte mennesker i øst og vest. Og nå i nord og sør.

Et valg er gjennomført av frie sjeler, som ser til flagget for enhet og tro. Flagget som skulle forene nasjonen – ikke splitte det i to. I dag må folket finne sin styrke, og stole på han de har valgt. En mann som kritiserer de vanskeligstilte og viser kvinner sjåvinistisk forakt. En mann som med egoistiske tanker skal styre en nasjon fra det det ovale kontor. Der hvor mennesker før ble likestilt. Ikke dømt for hvor i verden de bor.

Et valg er gjennomført i drømmenes land, og vi må respektere det. Demokratisk har de stemt han frem, og nå må vi vente å se. Det er likevel viktig å stå frem i dag, og si at vår klode er et felles hjem, og bygger han en mur av stein, skal vi med tiltro rase den igjen. Om han skal stenge deres grenser på bakgrunn av etnisitet og tro, skal vi vise med åpenhet og ord at i mennesket renner samme blod.

De som synger om et flagg så stødig, som fortsatt står om bombene faller. De som synger om et folkelig samhold når vanskelige tider rammer. La oss stole på at det valget de har tatt vil vise sitt potensiale, og la verden se at landet for de frie kan være et land for alle.

Publisert

Konge og sidemann

Du satt i dag i mengden mens regnet sildret ned, og blant tusenvis av andre ble du sittende å se. Du så vår historie på et lerret. Den som er nærmere for deg enn for oss.  Du satt der sammen det norske folket, og så din far for landet slåss. Den gangen han stod urokkelig, og sa nei til undertrykkelse og krig. Den gangen da du ble tvunget på flukt, og så din barndom gli forbi.

Og du satt der som en i mengden. Du var konge, og sidemann. Det er så deilig å kunne vise en lukket verden at slik åpenhet går an. At vi med respekt for hverandre kan samhandle, til tross for om du er konge eller musikant. Du satt som en i mengden, og våre ulikheter forsvant.

Og du har også stått urokkelig, mot en annerledes krig enn din far. En krig som handler om fremmedfrykt, om ulikheter og hat. Du har stått urokkelig, og med dine ord har du inspirert. Men i motsetning til andre høytstående har du gjort mye mer enn det.

For i kveld satt du som en i mengden, til tross for at ditt blod en gang ble blått, og det er nettopp slike ting som dette som gjør det deilig å være norsk. At du vår kjære konge, inviterer det norske folket hjem, slik at vi kan sitte tett i hagen din og se film en onsdagskveld.

Publisert

Det er lett med deg

Det er lett med deg min kjære. Å stå stødig om stormene herjer over tid.
Når vår grunnpilar rokkes ved finnes det ikke du og jeg, men vi.
For det er lett med deg min kjære. Å gripe om den plassen vi har skapt.
Og ikke tillate vind, eller storm, eller motgang at denne plassen går tapt.

Det er lett med deg min kjære, og tåle verden for det den er.
Med drømmene som vi når, men også de vi mister, så lenge du står meg nær.
Ikke så nære at jeg mister meg selv, men så tett at våre liv formes til ett.
Du gir meg mot til å strekke meg mot stjernen. Med deg min kjære, er det lett.

Det er lett med deg min kjære, til tross for at vår hverdag ikke er unik.
Vi har våre diskusjoner og utfordringer. Jeg tror de fleste har det slik.
Det er ikke fløyel eller rosenrødt. Det kalles livet, på godt og vondt.
Men vi har innsett begge to, at uten hverandre ville livet vært tomt.

Det er lett med deg min kjære, og se en fremtid som gammel og grå.
En fremtid som virker veldig langt unna fra der du og jeg står nå.
Og kanskje blir det ikke lett. Kanskje må vi kjempe for det vi har.
Men vår plass vil aldri gå tapt min kjære. Vi har skapt vår grunnpilar.

Publisert

Jeg er pårørende jeg

Hun legger hendene over ørene i håp om å fange sine tanker. De spinner rundt, og rundt mens hjertet hennes banker. Hun vil ta dem. Holde dem. Feste de til grunnen. Men den evnen har hun ikke lenger. Den evnen har forsvunnet. Forsvunnet med mye annet. Det er øredøvende stille. Hun som hadde drømmen satt, og så fryktelig mye hun ville. Hun hadde tanker om fremtiden, og selv om veien aldri var enkel å gå, så var det en gang i livet den var enklere enn nå.

Nå føler hun blikkene mot huden når glassene går i bakken. Hun skulle jo ikke langt. De skulle settes fint i vasken. Men hodet hennes sa «slipp», og da gjorde hånden det. Det hodet ikke vet er at selvfølelsen knuses med. «Det var jo enkelt en gang», sier hjertet. «Det var jo lett», roper sjelen høyt. «Jeg orker ikke mer», sier tankene, som har tatt nok en real støyt. «Men jeg må», sier hun, og kneler sakte ned. Glassene plukkes stille opp, men selvfølelsen kan hun ikke se.

Og hun tror nok hun kan skjule det med maskene hun eier. De som skjuler alle tapene, men jubler for hver seier. Maskene som fjerner hennes klare tanker fra andre. De som forteller henne at dette er uakseptabelt, og at hun kun har seg selv å klandre. Maskene som skjuler såre tårer bak tapre smil. Maskene som skjuler gnagsårene fra utallige mentale mil. Maskene som sier «du er syk, men la det ligge». Kanskje tror hun at hun skjuler det. Men det gjør hun ikke.

For jeg er her i det skjulte, og plukker masken hennes bort. Den som ønsker å skjule sykdommen som gjør så fryktelig vondt. Jeg er her i det skjulte, og lytter etter stillhet. For er den øredøvende høy vet jeg at hun ikke har det lett. Hun er en av mange av oss, men kjemper en kamp jeg ikke forstår. Ikke slik som hun gjør, selv etter ganske mange år. Den kampen hun føler definerer henne, men som ikke brennes fast i meg. Jeg er ikke den som er syk. Jeg er pårørende jeg.

Jeg er lei for at livet ditt endte, om ikke i døden, så i kjennskap og viten. Det livet du har elsket fra den gang da du var liten. Jeg er lei for at du måtte stanse der drømmen din en gang lå, og at veien du staket ut ikke finnes lenger nå. Men jeg vil også få lov til å takke deg for at du lar meg være nær, og for at du lærer meg om empati og om hvordan usynlig sykdom er. Jeg vil fortelle deg at du er viktig, og at du på ingen vis er tapt. Jeg er kanskje pårørende jeg, men en byrde har ikke sykdommen skapt.

Publisert

To år, det må vi tørre

Vi ga det ett år, du og jeg. Ett år, det skulle gå.
Trehundre og noen dager, den tiden skulle du få.
Ett år der avstanden var stor, men lojaliteten vår var større.
Ett år der vi måtte driste oss til frihet.
Ett år, det måtte vi tørre.

Vi ga det ett år, og vi stod sterkere enn før.
Vår tillit til ekteskapet var alt.
Vi ga det ett år med hjerter i brann, der hverdagen gradvis forsvant.
Vi ga det ett år, min kjære, til dagen da du kom hjem.
Vi ga det ett år min kjære, til du så måtte reise igjen.

Vi har gitt det ett år, og snart ett til, og vi står fortsatt sterkere enn før. Lojaliteten vår er urokkelig, om så sjelen er blitt litt ør.
Savnet er stort når dagen er omme, men kjærligheten til deg er større.
Vi ga det ett år, og vi gir det ett til.
To år, det må vi tørre.