Tvillingmasken

Han stryker så vennlig på henne nå som natten gradvis går mot dag, og solen så vidt strekker seg gjennom et rosa bomulls-lag. Himmelen som var så svart, danser i rødt og gult og blått. Han stryker en finger gjennom håret hennes og tenker at livet er ganske godt.

Han husker godt hvordan de møttes. Det er mange år siden nå. Den gangen da livet var enkelt. Uten hus og hjem og de små. Han elsker ungene altså, det står absolutt ikke på det. Men noen ganger savner han at de begge kan våkne i fred.

Han husker hennes livlige øyne, de som ravet i kongeblått. Med en stram hestehale i håret og en kjole i rødt og grått. Den er nok ikke favoritten lenger, men den gangen var den det. Da verden var enkel og stille, og de fortsatt husket hvordan det var å le.

Han stryker forsiktig på henne. Nå som hun sover, så yndig og fin. Han elsker henne like høyt som den gang han sa «bli min!». Han kjenner hennes sorger. Hennes utfordringer har han sett. Og han vet så godt at hun kjemper, men det er virkelig ikke lett.

Hun har sine egne ord på det. Hun er sliten, eller stresset og lei. Angst har det også blitt, og han føler hun distanserer seg. Kanskje ikke med vilje, og kanskje burde de pratet mer? Men de velger å la det ligge bak den masken de begge kler.

Hun kjenner han stryker på henne igjen, slik han så ofte om morgenen gjør. Disse enkle små berøringene som hans finger så forsiktig tørr. Hun syntes det er deilig, men later alltid som at hun sover. Den som sover kan ikke såre noen, så hun snur seg aldri over.

Hun husker godt hvordan de møttes. Det har blitt en stund siden første gang. Hun i favorittkjolen sin, og han så kjekk og stram. Den gangen livet var en lekeplass, og bekymringer sjeldent fant sted. Den gangen da de begge var unge, og de begge kunne våkne i fred.

Hun husker hvordan han holdt henne, og snakket om en kjærlighet uten grense. En tilværelse der de to var alt. Han var alt hun kunne ense! Så stormende forelsket, slik hun fortsatt er. Men det er annerledes nå, nå som hverdagen er her.

For han har sine egne ord på det. Han sier at hun er sliten, stresset og lei. Angst har hun også fått, og hun tror han skammer seg. I alle sine tanker føler hun at han blir distansert. Kanskje burde de pratet mer, om den masken de begge kler.

The land of the free

Et demokratisk valg er gjennomført i en nasjon så stolt og stor. I landet der de frie og de modige menneskene bor. En mann skal snart stå frem som vinner, og skal holde sin første appell. Til de som tørker sine tårer. De som ikke kjenner sitt land likevel. En mann som skal bygge en endeløs mur – jeg tror jeg har hørt om en før? Som skulle splitte mennesker i øst og vest. Og nå i nord og sør.

Et valg er gjennomført av frie sjeler, som ser til flagget for enhet og tro. Flagget som skulle forene nasjonen – ikke splitte det i to. I dag må folket finne sin styrke, og stole på han de har valgt. En mann som kritiserer de vanskeligstilte og viser kvinner sjåvinistisk forakt. En mann som med egoistiske tanker skal styre en nasjon fra det det ovale kontor. Der hvor mennesker før ble likestilt. Ikke dømt for hvor i verden de bor.

Et valg er gjennomført i drømmenes land, og vi må respektere det. Demokratisk har de stemt han frem, og nå må vi vente å se. Det er likevel viktig å stå frem i dag, og si at vår klode er et felles hjem, og bygger han en mur av stein, skal vi med tiltro rase den igjen. Om han skal stenge deres grenser på bakgrunn av etnisitet og tro, skal vi vise med åpenhet og ord at i mennesket renner samme blod.

De som synger om et flagg så stødig, som fortsatt står om bombene faller. De som synger om et folkelig samhold når vanskelige tider rammer. La oss stole på at det valget de har tatt vil vise sitt potensiale, og la verden se at landet for de frie kan være et land for alle.

Tause ord

Har jeg virkelig lyttet i det siste? Sånn virkelig, med både kropp og sinn? Har jeg brukt tid, og latt deg snakke, og tillatt ordene å synke inn? Har jeg akseptert at det du sier stemmer. Ikke forkastet det som enkle fraser? Kanskje finnes det en som nettopp nå føler at den verden de kjenner raser.

For de sitter så samlet rundt oss. På bussen. På jobben. På kafe.
De menneskene som følger normene, men som helst ville vært et annet sted. Fordi magene deres knyter seg, og kroppen forteller om uvirkelige farer. Farer som det rasjonelle forkaster, men som følelsene alltid bevarer.

Det er ikke en selvvalgt lidelse å bære angsten. Det er ikke bedrageri å være deprimert. Disse utfordringene finnes hos mange, men veldig få vil stå frem med det. Når de prøver, når de reiser seg, og vil fortelle sin historie. Vil jeg lytte da? Vil jeg prøve å forstå, eller vil de tause ordene deres bli for store?

Det er som å hyle til kreften, eller fornekte at den er reell. Vi kan hyle, og vi kan fornekte, men den blir ikke borte likevel. Noen mener du kan lukke øynene for angsten din. Skjerpe deg rett og slett. Det er jo bare følelser på avveie. Det fikser du vel lett?

Vel, jeg har både skreket og fornektet, men angsten min er fortsatt like reell. Jeg har lukket øynene og prøvd å glemme, men tankene stjeler oppmerksomhet likevel. De som er så irrasjonelle, men veldig tilstede, og som gjør virkeligheten vanskelig å spore. Om jeg velger å stå frem, vil du lytte da, eller vil de tause ordene bli for store?

Det ligger en båt ved kaien

Det ligger en båt ved kaien i det kvelden mørkner og blir natt, og de store veksler blikk og tenker på det valget de har tatt. De ser sine viduerlige små, de to som for dem betyr himmel og jord.  Hun ene er fortsatt liten, mens han andre begynner å bli stor.
De er kledd i enkle plagg slik at de ikke blir for varme, og det trekkes gamle vester på dem som er både våte og klamme. Alt for store er de også, men hva betyr vel det?  Før en mann skriker at de må skynde seg før båten drar avsted.

De store veksler nye blikk, og griper barnas lanker, og forter seg over bryggen bygd på restbetong og planker. De holder hendene som aldri før, for de vet at de snart må slippe. Vel, de voksne vet de må. Barna vet det enda ikke.
Hun lille klamrer seg til farens hånd, hun som nettopp fylte tre, og skjønner ikke helt hvorfor pappa raser sånn avsted. Mamma ser hun også. Hun holder hardt i storebror, og gutten som har fylt åtte år ble nettopp båret strengt ombord. Han griper etter mammaen sin, men hun flytter seg et stykke bort, før den lille piken blir løftet opp og plassert vekk like fort. Og før de rekker å reagere er båten dyttet ifra land, og den lille gutten skriker etter mamma så høyt lungene tillater han.

På bryggen veksler de store blikk, men øynene lever ikke mer. I nattens mulm og mørke er det kun den andre de to ser. Men lyden kan de høre, de to som står igjen på land. Der ute i det mørke gråter hun men ikke han. Gutten kan de ikke høre. Kanskje han har forstått? At om de to skal leve er dette valget de har fått. Og hvem vet hvor ferden ender for de to som båten fraktet med? Her hjemme finner vi rubrikker nederst på vg-nett et sted.
Om båter sunket i havet omgitt av mennesker på flukt, mens vi tar en slurk av kaffekoppen etterfulgt av nok et oppgitt sukk.
Kanskje skrek den vesle piken litt for lenge etter mor, slik at han som smuglet henne avgårde til slutt hev henne over bord? Kanskje de begge overlevde ferden, men nå står på fremmed jord. Hun ene som fortsatt er liten, og han andre som begynner å bli stor.

I dag ligger det en båt ved kaien i det kvelden mørkner og blir natt, og voksne blikk blir vekslet idet umenneskelige valg blir tatt. Hun som står med sine barn i hånden og ber om at å slippe vil bli lett, men som aldri har følt slik sorg som dette, eller aldri vært så redd.
Og vi står våre nærmeste nærmest, det er nå det som ofte blir sagt. Og kanskje er det slik jeg føler når egne barn blir lagt i natt. Men mine tanker farer over grenser, over land og over fjell, til hun lille på tre og han store på åtte som blir sendt avsted i kveld.

Reis deg nå, Europa

Han ligger så fredfullt og stille mens bølgene slår mot land, med lukkede barneøyne på en vakker, Tyrkisk strand. Så liten der i det store, og uten far og mor. Ingen vet det enda, men han hadde også en bror. Tre år fikk han telle, men ikke mer enn det, før reisen endte i sjøen og havet dro han ned. Tror du han sloss mot døden, selv så liten han var? Og skrek etter mammaen sin, eller strakte seg etter far?

Europa sitter stille og alt for mange roper høyt, om at kjeltringene kommer og at grensene er tøyd. At togene skal stå stille, og at disse menneskene må vende hjem. Tro meg du som roper, du blir aldri så stor som dem. Reis deg så Europa, og bidra der du kan. Ikke la flere uskyldige barn skylles opp på land. La nyhetsbilde flomme av raushet og av smil, og ta imot de mange som har gått umenneskelige mil.

For denne vesle, fine gutten – han løftes stille opp, og en mann med preget ansikt bærer hans tunge, døde kropp. Og slik som han bærer gutten, slik leker jeg ofte med min. Han som også har telt tre år, som er levende og fin. Han som bader i leker og velferd, og som vil sove trygt i natt. Han som aldri vil oppleve frykten som den lille på stranden har hatt.

Så reis deg nå Europa, og rop fra bunnen av magen. Rop til alle de som henter trygt i barnehagen. Lytt til han som skrev at vi skal ikke tåle så vel. Neste gang rammer kanskje uretten oss selv. Rop nå Europa, til lungene dine brenner. Raushet og åpenhet er hva disse menneskene trenger. Krisen som defineres av barneansikter i sand, som en gråtkvalt pappa forteller, er en gutt som het Aylan

De hvisker

Hun lukker øynene så rolig og puster, og hever ansiktet mot regnet. En dråpe legger seg på et rødmalt fjes, som en duggvåt morgenfregne. Hun tørker den bort, men det faller en ny, som danser med hennes årer. Regnet trommer på lukkede øyne, og kamuflerer hennes tårer.
Hun hviler kroppen på en benk i byen, og kjenner at hun har løpt langt. Det har tordnet i både himmel og ben, men å løpe har de forlangt. Det er noe i det å presse kroppen når sorgen siver inn, og man ikke vil innse hva tankene sier, eller forstå hvorfor angsten ble til.

For hun kan ikke alltid forklare de ord hun sier, eller gjør. Eller definere for andre mennesker hvorfor sjelen hennes blør. Hun kan ikke sette ord på det, hvorfor hun svikter av og til. Men hun er ikke et dårlig menneske, det er ikke det hun vil.
Men hun blir stadig dømt av andre for de tingene hun ikke tørr, og i et samfunn basert på normer er det slik vi alle gjør. Man blir overvåket og evaluert, på både prestasjoner og av svik. De sier hun må skjerpe seg, men for henne er det ikke slik.

Benken kjennes trygg mot hennes såre kropp, og i det solen bryter skyene reiser hun seg opp. Hun skuer over menneskene som alle går hvert til sitt, med trøtte, sure ansikter, og slitne, tunge skritt.
Hun tenker med seg selv at hun om ikke annet, kan løpe, og at problemene hun bærer vil fremtiden hennes røpe. Hun maler på seg smilet, uavhengig av hvor hardt det er, mens demonene stille hvisker «vi er fortsatt her.»

Hvordan Ord Drepte Nattens Engel

Hun var så dyrebar, denne unike nattens engel. Hun søkte fred blant stjernene som på himmelvelvet henger. Det var hennes jobb å gløde, og slik som engelen brant! Til en dag hun så ble borte. Nattens engel, hun forsvant.
Hun valgte å reise til jorden for hun hadde hørt om kjærlighet. Denne intense indre følelsen som bare mennesket vet. Nattens engel slukket sin flamme, for denne ville tennes igjen. Om hennes søken var komplett, og hun fant sin hjertevenn.

Hun var ikke som alle andre, men god og vakker sjel. Om dagen var hun menneske, men om natten var hun mer. Da fant hun sine vinger, de var av det skjøreste slag, og tok en tur rundt verden til natt igjen ble dag. Og en natt da endte ferden, hun fant sin hjertevenn! Hun slo seg ned med han, og hennes flamme brant igjen. Hun var så inderlig lykkelig at hennes vinger visnet bort. Nå var hun bare mennesket, men av den helt unike sort.

Hun elsket dypt og inderlig, hun elsket med alt hun var. Hun henga seg til kjærlighet, med alt det innebar. Hun ga han livet sitt i gave, han var alt hun ville ha. Endelig var engel hel, endelig var hun glad. Det var et nytt og godt kapittel, hun hadde blanke ark, og med kjærlighet i sjelen ble alt snart fargelagt. Det var yrende bilder av glede, i rosa, grønt og rødt. Men før hun visste ordet av det var kjærlighet lagt dødt.

Han hadde sett henne skinne, men sagt: «Nå er det nok for meg». Han pakket sine saker og hun så han gå sin vei. Hennes farger forsvant den dagen, og hennes bilder ravet i svart. Hennes flamme slukket han også, den slukket momentant. Nattens engel, hun var borte, hun ble drept av hans vage ord. Hun hadde gitt sine vinger til kjærlighet, og var nå låst på denne jord. Nå går hun rundt som menneske, men av den helt unike sort, og leter etter vinger slik at hun kan få det godt.

Tomme barnesenger

Engelen satte seg ned ved min seng og hvisket god natt i mitt øre. Hun strøk meg over kinnet, for smerten å bedøve. Hun slukket min duse lampe, og snudde seg sakte om. Hun sang en stille sang om de ufødtes barnerom.

Jeg hørte sangen svakt i det fjerne, men hennes stemme traff min sjel. Hun sang om de vakre, lyse blå øyne vi aldri ville møte mer. Hun sang om det land langt i det fjerne, om urettferdighetens såre ord. Hun sang om de evige blomster enger der de ufødte barna bor.

Stille sang hun vers nummer to, om livet etter det såre. Om hvordan vi måtte løfte oss opp, klatre på den flytende båre. Jeg ville ikke tro det hun sang, at smerten stille ville svinne, men engelen sang om at tårene tørket, og at gledene til slutt ville vinne.

Jeg gråt meg i søvn og pustet tungt, for mitt hjerte var revet av sted. Mine barn var tatt så alt for tidlig, det ville jeg ikke leve med.
Men engelen satt igjen ved min side, og hvisket de stille ord: Du vil se dem igjen om ikke så lenge, du vil alltid være deres mor.

Hun

Hun trenger så inderlig å gråte, men bare om noen spør. Selv da holder hun det inne, det er ikke sikkert hun tør. For tårene hennes er sjeldne, utad er hun fornøyd. Men innvendig er hun en seljekvist, til det ytterste er hun bøyd. Men knekke kan hun ikke, dog kraften mot henne er stor. Hun står med hodet hevet, hun står med ben plantet i jord.

Og hennes tanker er unike, de er et spekter fra svart til hvitt. Hun deler dem ikke med alle, og med noen kun så vidt. Da er det bruddstykker hun fremmer, slik at de noen svar skal få, men resten låser hun inne, slik hun føler hun må. For tar hun frem den nøkkelen, til de innerste mørke rom, vil hun føle sorgen komme, hun vil føle seg så tom. Hun orker ikke kampen, hun vil føle seg så svak, så heller ta på masker, legge alt av problemer bak.

Hun kan sitte alene i stuen og kjenne veggene trykkes inn. Hun blir et barn igjen, hun kjenner smerten i sitt sinn. Tårene triller stille, til solen igjen står opp. Enda en natt uten søvn, enda en sliten kropp. Hun orker ikke mer, men hun vet så godt hun må. Hun hører bitte små føtter, nærme seg stuen nå. Hun tørker den siste tåren, og setter på en smil. God morgen lille venn, god morgen jenta mi! Hennes oppgaver her i livet, en blond liten storsjarmør. Hun vet hun ikke kan gi opp, selv om hennes hjerte blør. Mamma er du lei deg? Nei, svarer hun fort. Men en siste tåre triller, den tørker barnet bort…

Konturene av en sjel

Høstens myke farger vasker hennes fjes, men uansett hvor hardt det skrubber blir hun ikke ren. Hun strider mot de lærde, og hun vet det så inderlig vel. Hun vet det når hun våkner, og når hun legger seg hver kveld.
De sier hun burde falt om, hun var ikke sterk nok hun der. Hun husker de snakket over henne, som om hun ikke var dem nær. Men hun kunne både lytte og tenke slik som før, selv om kroppen hennes var sliten og sjelen hennes ør.

Hun hadde ikke sett meningen med livet, men ville heller ikke dø. Hun var som blader om høsten, som endret seg fra lys grønt til rød. Hun hang uskuelig over verden, og ingen løftet sitt blikk. Sånn var det å være syk, det var oppmerksomheten hun fikk.
Hun ville knekke begge armene, og brenne begge ben. Hun ville hyle ut til verden, ”vær så snill å se!” Men ingen kunne se hennes sykdom, den var gjemt bak masker av stål. Hun var forbitret i egne tanker, fortapt i uoppnådde mål.

Hun sluttet å søke glede, hun sluttet å søke fred. Hun ble en statist i hverdagen, så lenge ingen fulgte med. De tittet bare bort på henne, der hun stadig visnet bort. Hadde hun kunnet styre det, ville døden kommet fort. Men hun ønsket ikke å dø, hun ville bare smile. Slik hun hadde gjort før da sjelen kunne hvile. Da tankene ikke straffet henne, stemmene ikke fantes. Hun hang uskuelig over verden, hun kunne ikke klandres.

Høstens myke fager stryker et furet kinn, der hun sitter på benken i parken og lar tankene flomme inn. De ser henne enda ikke, der hun uskuelig sitter i fred. Det er over tyve år siden hun første gang satte seg ned. Hun har så mange bilder i sinnet, bilder hun aldri burde malt. Bilder av det som var, og bilder stemmene har fortalt. Hun visker og visker på strekene, og innser helt til slutt, at det er konturene av seg selv hun sitter og visker ut.