Respekter ME(g)

Jeg vet ikke om du husker det, det er lenge siden nå, og etter at jeg ble syk er våre delte ord blitt få. Ofte tier jeg kanskje bare, men du kan se at mine øyne smiler. Og mine ord de har betydning om så leppene mine bare mimer.
Og jeg vet det er lenge siden nå, men vi planla en fremtid en gang. Vi skulle erobre verden, det var vår innerste, dypeste trang. Kanskje var vi unge og naive. Kanskje var lekenheten litt for stor. Nå kjennes et hvert gjøremål umulig, men jeg vet det er håp for den som tror.

Kanskje ikke på det gudommelige, selv om det kanskje fungerer for noen. Men den innebygde, menneskelige, positive troen. Den som sier at i dag er det tungt, men i morgen, da vil det gå! Om så målene er smertefulle og fremskrittene er små.
Det var en gang jeg danset. Kan du huske det? Jeg var stort sett helt elendig, og jeg fikk deg alltid til å le. Vi ler ikke lenger nå, vi danser heller ei. Men jeg håper du husker hvordan det var, og at du kan danse litt for meg.

For om jeg danser, da svinner bena mine, og jeg blir liggende der jeg stod. Der jeg ligger pumper hjertet hardt og tankene kan ikke falle til ro. Men tankene har ingen mening, de bare raser og frustrerer meg, og de ordene jeg prøver å formidle skjønner ingen andre enn jeg. De kommer ut som lyder der kroppen har sagt stopp, og ikke kan jeg bevege meg, og ikke kan jeg reise meg opp.

Jeg kan ikke erobre verden slik jeg en gang så gjerne ville, eller la solen stryke forsiktig mot de bleke kinnene mine. Jeg kan ikke danse som du kan, eller sette mitt avtrykk på et fjell i nord. Men jeg kan smile når du ser meg, og vi kan dele noen vennlige ord.

Jeg er en av en million som er savnet, og som de andre leter jeg etter svar. En av en million som nikker forståelsesfult, når pårørende sier de savner den jeg var. En av en million som lukker gardinene og tenker at himmelen, den var fin, og som klamrer seg fast til håpet om at drømmen fremdeles kan bli min.

#Sjekkdeg

La oss si det er en sommerkveld, der månen sakte går ned, og blant rosa skjær på himmelen flyter svalene på tokt i fred. En sånn sommerkveld der det aldri blir kaldt, ikke en gang på tærne, og alt en kan høre er kjærlig latter mellom to som nyter i det fjerne.

En slik sommerkveld som du trolig har følt, men kanskje tatt litt for gitt? Kanskje har du valgt den bort, for om ikke annet så har du jo tid. Og neste sommer kommer jo den også, og den blir jo like fin! Helt til du leser brevet, og du må revurdere tanken din.

Små celleforandringer står det i brevet. Tydelig skrevet med svart på hvitt, og i det rosa skjæret blant svaletokt stanser hjertet ditt. Det som bare var en rutinekontroll som så mange ganger før, har i dette sekundet gjort hodet tungt, og sjelen din ganske ør.

Så lar du sommeren sakte passere, og plusser på et par måneder om du vil. Fem måneder må du la det gå før du får se legen en gang til. Legen vil fortelle deg at dette trolig har gått bort, slik det gjør for de aller fleste kvinner, og at prøven vil gå fort.

Du synes høsten er fin den også, med sine unike fargespill, og enda et par uker må passere før livet stanser en gang til. Fortsatt celledeling vil det stå når du åpner legens brev, og det som skulle gå bort av seg selv blir et mektig psykisk strev.

Og mens du trekker den klare høstluften kjenner du frykten presser på, og takene dine streifer de som fremdeles er sårbare og små. Selv om du ikke skal tenke i de baner, kan du ikke la det ligge. For det løpet som du ble forespeilet opplevde du rett og slett ikke.

Høsten er fremdeles ung når du igjen er på legens kontor, og denne gangen er spørsmålene mange og uroen kraftig og stor. De har satt opp giret sitt nå, og klargjør deg for biopsi, og du lytter til legens beroligende ord som sier at dette fortsatt kan gli forbi.

Du kan ikke gjøre annet enn å vente, og prøve å ta dagen som den kommer. Du husker med glede tilbake på en bekymringsfri, deilig sommer. Og ofte føles det beroligende at postkassen stadig er tom, men aldri vil du glemme dagen da brevet uunngåelig kom.

Alvorlige celledelinger står det, etterfulgt av tunge ord som høynivå og kreft. Med blikket festet mot brevet kan ikke det rasjonelle hindre deg i å bli redd. Verden som du kjente den, stanset i et gitt sekund, og mens tårene presser på må du sette deg ned en stund.

Men så vet du at du må reise deg og ringe legen igjen, og om veien videre er tung vet du at du vil komme frem. Du må samle mot i lommen og vite med deg selv, at testen du tok den gangen har gitt deg mang en sommerkveld.

Du tenker det der du ligger, preppet for operasjon. Du vet at utfallet kunne vært verre, og at sorgen for mange ville blitt stor. Men du gjorde det som var riktig, og sjekket tidlig nok, slik at du også neste sommer kan se fredfull svaletokt.

Jeg er pårørende jeg

Hun legger hendene over ørene i håp om å fange sine tanker. De spinner rundt, og rundt mens hjertet hennes banker. Hun vil ta dem. Holde dem. Feste de til grunnen. Men den evnen har hun ikke lenger. Den evnen har forsvunnet. Forsvunnet med mye annet. Det er øredøvende stille. Hun som hadde drømmen satt, og så fryktelig mye hun ville. Hun hadde tanker om fremtiden, og selv om veien aldri var enkel å gå, så var det en gang i livet den var enklere enn nå.

Nå føler hun blikkene mot huden når glassene går i bakken. Hun skulle jo ikke langt. De skulle settes fint i vasken. Men hodet hennes sa «slipp», og da gjorde hånden det. Det hodet ikke vet er at selvfølelsen knuses med. «Det var jo enkelt en gang», sier hjertet. «Det var jo lett», roper sjelen høyt. «Jeg orker ikke mer», sier tankene, som har tatt nok en real støyt. «Men jeg må», sier hun, og kneler sakte ned. Glassene plukkes stille opp, men selvfølelsen kan hun ikke se.

Og hun tror nok hun kan skjule det med maskene hun eier. De som skjuler alle tapene, men jubler for hver seier. Maskene som fjerner hennes klare tanker fra andre. De som forteller henne at dette er uakseptabelt, og at hun kun har seg selv å klandre. Maskene som skjuler såre tårer bak tapre smil. Maskene som skjuler gnagsårene fra utallige mentale mil. Maskene som sier «du er syk, men la det ligge». Kanskje tror hun at hun skjuler det. Men det gjør hun ikke.

For jeg er her i det skjulte, og plukker masken hennes bort. Den som ønsker å skjule sykdommen som gjør så fryktelig vondt. Jeg er her i det skjulte, og lytter etter stillhet. For er den øredøvende høy vet jeg at hun ikke har det lett. Hun er en av mange av oss, men kjemper en kamp jeg ikke forstår. Ikke slik som hun gjør, selv etter ganske mange år. Den kampen hun føler definerer henne, men som ikke brennes fast i meg. Jeg er ikke den som er syk. Jeg er pårørende jeg.

Jeg er lei for at livet ditt endte, om ikke i døden, så i kjennskap og viten. Det livet du har elsket fra den gang da du var liten. Jeg er lei for at du måtte stanse der drømmen din en gang lå, og at veien du staket ut ikke finnes lenger nå. Men jeg vil også få lov til å takke deg for at du lar meg være nær, og for at du lærer meg om empati og om hvordan usynlig sykdom er. Jeg vil fortelle deg at du er viktig, og at du på ingen vis er tapt. Jeg er kanskje pårørende jeg, men en byrde har ikke sykdommen skapt.

Da dikt ble musikk!

I går fikk jeg en melding på Facebook som lød noe annerledes enn andre jeg har fått. «Jeg har lekt litt med diktet ditt», stod det, og i linken som fulgte fikk jeg resultatet. Diktet var blitt til sang, og jeg klart ikke å holde igjen tårene.
Det var så stort for meg å se en gjengivelse av det jeg hadde skrevet, skapt om til noe unikt og vakkert. De følelsene jeg kjente da diktet ble skrevet var fanget i musikk. Jeg var overveldet, og gleder meg til å dele dette med dere. Nyt!

«To år, det må vi tørre» – fremført av Stephan Heidenstrøm.