Det er et kaotisk sted vi har laget. Fylt til randen med hverdag og slit. Det er et uregjerlig system i livet, men ditt samsvarer med mitt. Vi har lært å finne det perfekte, når ingenting går som det skal, og falle til ro om kvelden, med viten om at huset står i alle fall.
Noen kan si vi har skapt det perfekte. To barn. Ett hus. Ett hjem. Og slik jeg ser det er jeg enig. Universet ser jeg i dem. I deres øyne ser jeg barndom, og minner, med latter og liv. Og i dine ser jeg alderdom, og trygghet, og leven, og tid.

Om ikke dette er det perfekte, tror jeg ikke det finnes perfekt. Det uperfekte, perfekte, det er vårt ekteskap rett og slett. Med gode og onde dager – og de onde, de kommer nok. Men da vil vi stå i mot, den staheten har vi begge fått.
En dag vil kaoset ende. De små vil ha flyttet ut. Og vi som gamle og grå skal elske til siste slutt. Da har du lært meg så mye om ærlighet, om kjærlighet, og tro. Og sammen har vi lært om livet, om mennesker, og om oss to.

Jeg vet at når mine siste timer har kommet, da vil jeg nok savne kaoset vårt. Og tenke tilbake på livet sammen, og de årene som har gått så fort. Kjenner jeg deg rett, vil du nok kysse pannen min, og stryke et gammelt, furet kinn – og si at jeg er fin. Jeg vil smile med ro i sjelen, når jeg møter blikket ditt. For tenk at du og jeg skapte det perfekte, da du speilet ditt ja i mitt.

Dine demoner er lagt til side, og dine spøkelser er pakket ned. Dine bøker, bilder og minner ligger også i esker et sted. Dine ord er vasket av veggen – Gud, så mange det var. Et fristed for sære spørsmål, trygghet for tunge svar. Din dør stod alltid åpen, men nå er denne stengt for godt. På mange måter er det best sånn, det har jeg dog forstått. Men tårene sitter løst og smilet svinner hen. Det er likevel ikke farlig – endelig skal du hjem.

Endelig skal du menge deg med trygghet, tillit og tro. Endelig skal du slette den dagen da du første gang pakket og dro. Aldri mer skal du våkne uten synet av Vestfolds sjarm, eller høre lyden fra stemmene fremfor mobilens morgenalarm. Du skal kunne våkne med et smil om munnen og kjenne i hjerte og sjel, at gleden er tilbake, at du ikke angrer mer. Det skal vrimle av vennskap og forhold, du vil være i ditt ess. Ikke flere tårer, aldri mere press.

For det kommer til et punkt i livet der årene går for fort, og fokuset ikke lenger er på det vi vil ha gjort. Vi skyver drømmene til side, og legger identiteten blank. «Vi gjør det neste år», men selv det året forsvant. Nå kan du pakke frem din drøm igjen, og farge den grønn og rød. Du kan finne frem deg selv igjen og legge demonen død. Livet er finurlig, hold fast ved det du har – og nyt til siste time de sjansene du tar.

Du har fått et liv i gave – et du har prøvd å leve før. Men denne gangen er arket blankt og du står ved en vidåpen dør. Du har fått et sett med farger, bruk dem vidt og bredt, og sørg for at livet du maler er ett som vil bli sett. Ikke gjem deg bak fortidens minner, men tenk at livet starter nå, og ta de steg du trenger – både de store og de små. Unn deg selv å føle, og unn deg selv å le. Le så høyt at fjellet raser og vi får være med.

For savnet her i Sandnes vil uten tvil sette spor. Jeg skulle så gjerne fulgt etter dit hjertet og sjelen min bor. Det vil bli tomt å gå i gaten og vite med meg selv, at jeg ikke kan stikke innom om jeg trenger det en kveld. Likevel vet jeg godt at livet staves
«L-I-N-E», og at du vil bli glad og lykkelig selv om jeg ikke kan bli med. Bare husk å la døren stå åpen, for om jeg trenger en kaffekopp, må du vite med alt du har at Tønsberg er neste stopp.

Jeg skulle så gjerne definert det, denne følelsen du beriker meg. Noen kaller det for kjærlighet, men jeg vet nå ikke jeg. Det føles for lett å si det, dette ordet det beskrives med. Følelsen er så tung at det er mye mer ved det.
Noen kaller det å elske, og det vet jeg at jeg gjør. Men ville jeg visst det var å elske om jeg aldri hadde hørt det før? Om jeg måtte satt egne ord på det, hva ville jeg da ha valgt? Da virker det å elske så alt, så alt for vagt.

Så om ikke ord kan dekke det så får handling vise vei. Jeg gikk en tur på stranden og tenkte kun på deg. Da lot jeg en tåre trille, som falt fort fra mitt våte kinn. Den forsvant i bølgebruset og ble i havet viet inn.
Jeg vil at du skal vite at min tåre er liten men stor. Den beviser at jeg elsker deg høyere enn du tror. For den dagen mine følelser forsvinner er den dagen definisjonen er klar. Da har du funnet tåren min blandt alle verdens hav

Om jeg flyr er du vinden som løfter meg.
Om jeg smiler er du tanken som kiler meg.
Om jeg ler er du fjæren som stryker meg i nakken.
Alt på grunn av ordene dine.

Om jeg gråter er du skuldrene som bærer meg.
Om jeg famler er du klippen som støtter meg.
Om jeg går meg vill er du lyset som følger meg hjem.
Ordene dine…

Om jeg rømmer er du den som stanser meg.
Om jeg fortviler er du den som roer meg.
Om jeg er usikker er du den som hever meg.
”Jeg elsker deg…

Ikke prøv å forstå meg, du som søker mine innerste tanker.
De er både egne og sære, og raver der paranoia vanker.
De er skapt i mørketiden, og kan ikke sammenlignes med noe.
Ikke prøv å forstå meg, det kommer ingen til gode.

Ikke prøv å forandre meg, jeg er min egen verden.
Skapt gjennom godhet og smerte, formet slik på ferden.
En boble av egne ideer, sprekke kan den ikke.
Ikke prøv å forandre meg, det fungerer trolig ikke.

Ikke prøv å beordre meg, jeg vil snu meg vekk å gå.
Jeg har mine egne meninger, og er staere enn få.
Mine ønsker er mine egne, mine planer er støpt i stål.
Ikke prøv å beordre meg, du kommer ikke i mål.

Du som har klart å forandre meg, min refleksjon er funnet i ditt.
Forent gjennom respekt og kjærlighet, du fant en nøkkel til hjertet mitt.
Du åpnet stengte dører, du åpnet for tillit og tro.
Du som har klart å forandre meg, du som bygde min selvsikre bro.

Du som har klart å beordre meg, du har vist meg meningen med ord.
Det finnes ikke press eller makt, men en kjærlighet så stor.
Ord kan knuse sjelen, men du har bygd meg opp igjen.
Du som har klart å beordre meg, du har gjort ord til min beste venn.

Men du som prøver å forstå meg, som søker mine innerste tanker.
Det kommer ingen av oss til gode, om du drar dit paranoia vanker.
Så du som prøver å forstå meg, la meg være egen og sær.
Men forstå meg gjennom kjærlighet, og elsk meg som jeg er.

Jeg husker da det å elske, var uvitende kjærlighet.
Om armkrok, film og spenning, slik bare unge uvitende vet.
Jeg husker da det å elske, det var tre ord en kveld.
Da stjernene stod høyt på himmelen, og to unge stod for seg selv.

Jeg husker da det å elske, det var å dele en første natt.
Det var å snakke om opplevelser og om å ta felles fremtid fatt.
Jeg husker da det å elske, var å krangle og gjøre slutt.
Før man endte opp på samme sted, en jente og en gutt.

Nå vet jeg at det å elske, det er en stille sofakrok.
Det er en lite glass med vin, og en ganske kjedelig bok.
Nå vet jeg at det å elske, det er å se deg komme hjem.
Å vite at jeg aldri vil elske en annen mann igjen

Jeg reiser over fjell og daler, over berg, og elver og hav, og finner verdens ytterste punkt, begravet i smaragder og rav. Og der sitter jeg og funderer, blant rikdom så uendelig stor, og forstår i mitt stille sinn, at jeg har den største rikdom på jord.

For tankene tar meg tilbake, til den kvelden du sa jeg var din. Til den første natten vi delte, og din munn til slutt traff min. Det å holde rundt deg, kysse deg stille. Det å dele en kveld med deg. Det er som om himmelen åpner sin port, og lager et rike for meg,

Og tankene viser meg så en fremtid, en som bare drømmer kunne ha skapt. De viser meg nåtid og fortid, og de stunder vi allerede har hatt. De viser meg uendelig kjærlighet, og en reise der vi deler vei. Jeg innser til slutt min kjære, rikdom er å elske deg.

Så jeg pakker med meg tankene, og snur meg stille bort. Rikdommen lar jeg ligge, den ganger meg ikke stort. For jeg vet at langt der borte, over fjell og daler og hav, venter den største lykke, han mitt hjerte holder av.

Et grått skimmer av dugg på vindu, et tåkelagt ønske om ro.
Kvinnen står og speider på himmelen, slik de to en gang stod.
Et grått skimmer av savn og håp, om at mannen snart kommer igjen.
Et ønske om trygghet og kjærlighet, hun står slik kveld etter kveld.

Et stjerneskudd bryter mørket, et lysglimt langt i mot øst.
Hun reiser seg modig opp, det var en god, men fattig trøst.
For slik som mye annet, forsvant det så inderlig fort.
Igjen speider hun mot himmelen, som hun i så mange år har gjort.

Men denne kvelden var det ekstra tungt, for den gamle krokete sjel.
Hun visste tiden var omme, kvinnen orket ikke mer.
Det rant en vakker tåre, på et gammelt, skrukket kinn.
Da kvinnen åpnet døren og lot kulden komme inn.

Hun tok på seg sin flotteste kåpe, men sko, det lot hun vær.
Og vandret ut i mørket, uten andre varme klær.
Hun kjente kulden bite over en gammel, sliten kropp.
Men kvinnen hadde ventet lenge, hun nektet å gi opp.

Med ett hun ser på himmelen, et stjerneskudd lyser opp.
Kvinnen fryser ikke mer, det er ikke lenger en sliten kropp.
”Jeg elsker deg min kjære”, sa en kjent stemme igjen.
Hennes mann var kommet tilbake, dette var rette kveld.