Lillebror

Gutten titter på mamma og syntes magen er underlig stor. Hun sier støtt og stadig at den heter ”lillebror”. Vel, sist den lille lærte, var det ”mage” dette het, men hva vet vel 2 åringen som ikke mamma vet? For mammaer vet jo alt, det har pappa sagt, så om mamma sier ”lillebror” er den saken godt begravd. Hun stryker ofte på han og sier ”jammen har du blitt stor” før hun gråter en liten tårer og legger hånden på ”lillebror”.

Gutten gjør det samme og rusler etter mor, der hun vagger seg frem i stuen mellom lenestol og bord. Nå sprekker hun snart ler pappa, og stryker på mammas kinn. ”Sprekker snart?” tenker gutten. ”Nei, ikke mammaen min”. Men mamma blir bare større og gutten tror nok pappa har rett. ”Nå sprekker hun snart” tenker han, og blir egentlig ganske redd. For mammaer kan jo ikke sprekke, hun er jo så god og fin. Hun er den beste mammaen i verden, hun er jo mammaen min.

Og plutselig en natt roper pappa at gutten må våkne opp. Han skjønner ikke stort, men pappa sier at vannet endelig har gått. Om de ville vannet skulle gå, kunne de vel bedt det pent? Ikke vekket den lille om natten når det er så inderlig sent. Men han står opp som pappa sier og tusler ned til mor. Hun vagger ikke lenger, men puster svær og stor. ”Nå kommer han snart” sier mamma, og gir gutten en kjærlig klem. ”Om bare noen dager kommer mamma og lillebror hjem.”

Det syntes gutten er veldig fint for han er glad i mammaen sin. Han gir henne en liten klem i det tante kommer inn. Hun smiler bredt til gutten og gir mamma en kort beskjed, før pappa kommer løpende og de begge drar av sted. Og tidlig neste morgen når gutten igjen står opp, sitter pappa ved frokostbordet med dagens første kaffekopp. Han smiler pent til gutten og sier at lillebror er født, og at de skal reise ned til mor så han får se han først.

Og på sykehuset er mamma med en liten babybylt. Gutten ser på mamma som sier høyt og trygt. ”Bare kom inn gutten min, så skal du her få se, den som har vært i magen i disse ukene”. Han stirret på den lille som så fredelig sover godt. Han sier ikke stort, men nå har han forstått. At mammas store mage har båret frem en bror, som med tiden viser seg å bli hans beste venn på jord.

Mitt siste vers bevares

Hun løfter barnets lille hånd dog han i søvnen svever. Hun stryker han så kjærlig på kinn og priser seg for at han lever. Ikke det at han har vært syk, men for henne er han alt. Hun sukker slik bare en mamma kan, for alt som kan gå galt.

Hun setter seg foran sprinklene til en ganske så sliten seng. Ikke er den gammel, men den er sliten likevel. En toårings stadige herjing, det setter sine spor. Hun smiler dog for seg selv og tenker, snart nok er han stor.

Hun holder den lille lanken, og stryker et søvnvarmt kinn. Hennes ord er fløyelsmyke og hun håper de når inn. En bønn fra mor til barn kan ikke brytes med makt, men bæres i barnets hjerte fra bønnen først ble sagt.

Hun ber han være tålmodig slik at barndommen hans blir lang. Slik at han kan le bekymringsløst og gledelig, og søke et foreldrefang. Hun ber han være modig, slik at han tørr å være redd. Hun ber han være utholden, slik at han vet å være trett.

For ingen erfaring i livet er uten motstykke av et slag. Om man opplever natten, vil man erfare dag. Selv bak den mørkeste skyen vil solen alltid skinne. Opplever man gleden, vil en tåre til slutt måtte trille.

Og om man opplever motgang vil morgendagen smile. Har man vært optimist, må man en gang tvile. Det høres kanskje tungt ut, men slik er det nødt til å være. Slik at man kan vokse og erfare, og aldri slutte å lære.

Hun kysser den vesle lanken og tusler ut av rommet. Hun tenker på det som venter og den tiden som snart vil komme. Hun tenker for seg selv at motstykke har hun erfart, fra tiden før hun ble mamma, og de minner som er bevart.

Så hun lister seg forsiktig inn og setter seg ned igjen. Hun har et siste vers til han, hennes vesle vakre venn. Hun smiler bredt av stolthet, ja slik bare en mamma kan, i det barnet åpner øynene og smilet titter fram.

Hans øyne reflekterer godhet, en renhet så inderlig skjør. Hun holder han i hjertet sitt slik alle mammaer gjør. Så hun kysser han på pannen og legger han stille ned. Hennes siste vers til barnet bevares i hjertet hennes et sted.

Det er ikke lett å sove

Det er ikke lett å sove når man nettopp har fylt fem, og pappa har bestemt seg for å ta med en stålampe hjem. Det pappa ikke skjønner, er at den våkner etter syv. Og at den beveger seg rundt i rommet som en listig innbruddstyv.
Ja, for denne såkalte lampen, som liksom er av stål og glass. Den suser rundt i rommet, så stor at den nesten ikke får plass. Den har sylskarpe tenner og klør så lange som meg. Den står og søker i rommet, men jeg ser alltid en annen vei.

Jeg gjemmer meg under dynen min, det er nok tryggest det. Det er en hemmelig borg nemlig, som udyret ikke kan se. Jeg kan høre han er veldig sulten, og han er ikke mye pen. Men han beveger seg opp på loftet, til mannen med bare ett ben.
Jeg har av og til ropt på pappa, og sagt at mannen er tilbake. Han dunker stadig der oppe, der han rusler rundt på taket. Pappa har vært oppe og tittet, men sier alltid det samme igjen. ”Jeg kan ikke se noen mann der oppe, nå må du sove lille venn”

Men tror pappa det er noe bedre da, at det er en usynelig mann? Da kan han jo stå i rommet, uten at jeg vet det er han. Nei, det er tryggest under dynen til solen har stått opp, og mannen har gått og lagt seg, og udyret har fått nok.
For når jeg forteller pappa om natten og om alt som faktisk har skjedd, slår han litt i lampen og sier ”Du er vel ikke redd?” Han sier den er av stål og glass, og at den aldri våkner til liv. Det er ikke lett å sove, når man er fem og alltid i tvil.

For jeg har sett det ofte jeg, at lampen har vokst og blitt stor. Jeg har hørt den knurre i hjørnet, det er ikke noe jeg tror. Og mannen med treben der oppe? Jeg hører jo hvor han går, og at han er usynelig er noe bare femåringer forstår.
Pappa kan ikke forstå det, men han er heller ikke fem. Han er bare mannen som tar med seg levende stålamper hjem. Men når jeg selv er voksen, da skal jeg fortelle han alt om det, og vise hvordan stålamper lever i det solen har gått ned.

Vesle barn

Vesle barn, sa en engel, du må våkne opp i natt.
Du må pakke dine drømmer og gå min kjære skatt.
For en gave har vi gitt deg, som du må fylle opp med gull.
For livet har du fått. Du vil bære favnen full.

Og barnet gikk av gårde, med sine drømmer pakket ned.
Og engelen sang og gråt, da barnet gikk av sted.
For den lille var så vakker at himmelen var dets hjem.
Og engelen sang om dagen da de ville se hverandre igjen.

Den lille dro til jorden, og engelen hvisket barnet i søvn.
Ved sengen satt hun lenge og ba en stille bønn.
Barn, du vil felle dine tårer, men på jorden må du bli.
Det er ikke alltid rettferdig, men det er her du hører til.

Jeg vet livet kan være vanskelig, så gaver skal du få.
De skal styrke dine tanker og få deg trygt i mål.
Hun kysset barnet på pannen, og holdt en liten hånd.
Med løfte om evig trygghet og engelens ubrytelige bånd.

Lille vakre, mine gaver er evner som får deg langt.
Det skal gjøre livet lettere når alt virker vondt og trangt.
Jeg gir deg evnen til å glede, og evnen til og le.
Evnen til å søke, og evnen til å se.

Jeg gir deg evnen til å sjarmere, og evnen til å tro.
Med dette skal du velge å bygge livets bro.
Jeg gir deg evnen til å elske, og du vil mange venner få.
Disse vil stå ved din side, og vil aldri la deg gå.

Og til slutt får du evnen til å bare være liten.
Du skal le bekymringsløst og mye, og sjeldent være sliten.
Du skal vokse opp med trygghet, og elsket vil du være.
Slik at du i voksen alder, alle byrder kan bære.

Og engelen hvisket igjen god natt, og slapp barnets lille hånd.
Hun steg igjen til himmelen med minne om deres ubrytelige bånd.
Og fra skyen sitter hun alltid og titter forsiktig ned,
på dette unike barnet, som hun alltid følger med.

Ubeskrivelig

Om jeg kunne telt alle stjernene på himmelen, ville jeg gitt deg hver eneste en. Om jeg kunne åpnet hvert fjell i verden, ville jeg funnet den blankeste edelsten. Kunne jeg besøkt alle elver og sjøer, skulle jeg funnet det klareste vann. Du ville aldri gått tørst min kjære, men dette går jo ikke an.

Om jeg kunne stått på månen og sett deg, ville jeg bygd et monument. Det ville vært synelig fra den ytterste stjerne, og overgått alt annet som er kjent. Om jeg kunne, ville jeg skjermet deg fra smerte, og gjort dine drømmer til liv. Men disse tingene må du selv erfare, fra første meter til siste mil.

Jeg kan ikke bygge en landsby, eller gi deg himmel og jord. Verken måne eller sol kan du få, det eneste jeg har er ord. Jeg kan love deg støtte og tillit, og min fulle oppmerksomhet. Jeg kan elske deg til verdens ende, det er det sikreste mitt hjerte vet.

For det ville ikke vært nok med byer, med fjellkjeder, sjøer og land. Det ville ikke vært nok min lille, om jeg telte alle sandkorn på en strand. For fra dagen du åpnet øynene, ga jeg mitt hjerte til deg. Og aldri kan jeg fullstendig beskrive hvor mye du betyr for meg.

Vårt første år

Med skrekkblandet fryd jeg så det, disse to uforglemmelige blå. De som ravet over liv og død, så mektige men bitte små. Denne vesle biten av plastikk, hadde jeg bare visst. Hvilken glede jeg hadde i vente, da hadde jeg aldri den dagen vært trist.
For bekymret jeg strøk meg på magen, jeg husker en tåre falt. Disse normer og regler man skal følge, det er jo de man blir fortalt. Hvordan alt skal ligge til rette, alt skal være perfekt. Men verden er ikke A4, det er ikke alltid så lett.

Inn i et hvelv av tanker forsvant jeg, uten anelse om hvem du var. Jeg søkte i minner og tanker etter helt uoppnåelige svar. Jeg var forvirret, redd og engstelig, frem til en helt tilfeldig kveld. Da satte jeg meg ned og tenkte. ”Mamma elsker deg lille venn”.
Da forstod jeg at verden stanset, du var kommet for å bli. Bekymring, engstelse og tårer. Den tiden var forbi. Vårt første kapittel var startet, ni måneder med tumling og spark. Et mirakel så overbærende, at kun engler kunne stå bak.

Vi ventet lenge vi to, frem til dagen endelig kom. Gjennom stryk, ord og sang hadde vi skapt et ubrytelig bånd. Jeg lengtet etter å se deg, jeg ville holde deg i min favn. Kysse deg på pannen, og høre lyden av ditt navn.
Og endelig var du kommet, definisjonen av perfekt. Med et våkent blikk mot verden, hver frykt var jaget vekk. Du åpnet deg for kunnskap, du var sulten etter viten. Du mitt velse barn, så stor men så inderlig liten.

Du startet tidlig din ferd i livet, du skulle opp, og bort og frem. Du gjorde nysgjerrighet til nabo, og kjærlighet til din venn. Og hånd i hånd dere ruslet. Jeg beundret hvert steg du tok. Mammahjerte kjente på følelsen, til tider gikk alt for fort.
Fra å være så inderlig liten, så sterk men likevel svak. Hadde du vokst på alle måter, livet hadde gitt mersmak. En nysgjerrig liten unge, prinsen til mammaen sin. Er det rart jeg beundrer dette vakre, denne vesle ungen min.

Du som kan så uendelig mye, du som kan stanse himmel og jord. Du gjorde det den dagen, da jeg forstod at jeg var mor. Du som kan smelte det hardeste hjerte, du som får tårer til å tørke igjen. Du har gitt meg livet tilbake, jeg har lært å le, lille venn.
Så vesle vakre barn, hadde jeg bare visst. Visst hva som hadde ventet, ville jeg aldri den dagen vært trist. For det å følge deg i livet, det er den største gaven på jord. Det å se at du stadig vokser, oppleve at du blir stor.

Den som velger bort sitt barn, den velger bort livet selv. Derfor nyter jeg hvert sekund med deg, fra tidlig morgen til kveld. Jeg har sett deg åpne øynene, jeg så ditt aller første smil. Jeg så ditt første skritt, og jeg følger deg mil etter mil.
Vi har delt en finurlig reise, du vesle fine gutt. Og jeg tenker alltid på det, når dagen igjen er slutt. Hvor heldig jeg er som har deg, en unge som er så flott. Du har gitt meg den største gave, dette første året vårt…

Brev fra barnemunn

Han sitter så stolt i sengen og skriver ned tanker og ord, og hvordan han ser på verden, og hva han vil bli når han blir stor. Han tegner litt i hjørnet, og lager en fin krusedull. Han vet at pappa vil smile, han elsker alt slikt tull.

Små føtter treffer gulvet, og han lister seg stille ned. Han hoppet over planken han visste knirket litt i sted, og som kvikke barneben kan, løp han ned en trapp, og la igjen brevet på plassen der pappa alltid satt.
Så lister han seg opp igjen med smilet om sin munn, og vet at pappa blir veldig glad om bare en liten stund. Og under dynen kryper han, med forventninger og håp, om at pappa skal bli ekstra glad når gutten igjen står opp.

På kjøkkenet står gutten så beundringsfull og fin. Han stod opp ekstra tidlig, da solen igjen skjøt inn. Og med bustet hår og øyne, som nettopp var stått opp, ser han pappa sitte på plassen med sin første kaffekopp.
”Pappa, har du sett det?” sier gutten etter hvert, men faren enser ikke stort, han avviser gutten tvert. Han er begravd i egne tanker, mens han leser en avis. Guttens brev har han ikke sett, det ligger begravd i tidsfordriv.

Gutten er ikke gammel, han er bare fire år. Men selv om han er liten, er det mye han forstår. At pappa ikke ser han, det forstår han godt, og tårene triller fort da brevet til slutt dukker opp.
Det var lagt i søppelkassen, og gutten tar det med. Han står og ser på faren sin som fortsatt titter ned. Begravd i ord om verden, ord som barnet ikke forstår. Han kjenner bare smerten av nye, skapte sår.

”Hvorfor kastet du brevet mitt?”, sier gutten så til slutt. Faren titter opp og ser en gråtkvalt liten gutt. Han ser på arket fult av farger, det som gutten kaller ord, og ser at sorgen i barnets øyne er smertefull og stor.
”Jeg hadde skrevet et brev til deg pappa, om hva jeg vil bli når jeg blir stor. Det står her på arket, se så mange ord!” Og gutten peker på strekene, både grønne, blå og rød, og fortalte pappaen sin hva hvert eneste tegn betød.

”Det står nemlig pappa, at jeg vil bli som en jeg kjenner. Jeg vil ha en morsom jobb og veldig mange venner. Jeg vil kjøre store biler, og jeg vil reise mye rundt. Og aldri mer spise grønnsaker, eller noe som er sunt.”
”og så står det helt til slutt” sier gutten, og peker på den utvalgte streken ”at jeg aldri vil kjefte på barna mine, eller gi dem en skjennepreken. Det står her nede i hjørnet, at jeg trodde jeg ville bli som deg. Men det vil jeg ikke lenger” sier gutten, og går sin vei.

Og fortumlet sitter faren og ser ungen sin gå bort, og innser der han sitter at tiden har gått for fort. Han setter fra seg kaffen og tusler stille inn. ”Les brevet for meg kjære, les brevet ungen min”.
Og tårene triller stille på et voksent, gravet kinn, da han endelig innser gleden, og lar ungen slippe inn. For barnet leser for faren, om det han tror om verden. Endelig ser pappaen verdien, og blir med barnet sitt på ferden.

Egentid

En sliten kropp senkes stille ned, dagen er endelig over.
Pleddet legges rundt kvinnen, hun ser på hunden som ligger og sover.
Du har en greit liv du, tenker hun, men smiler litt for seg selv.
Hun trives på denne tiden, nå er det endelig kveld.

Hun har ryddet alt som ryddes kan, og lite var ikke det.
Hun har vasket opp kopper og kjeler, ned til den minste lille skje.
Hun har brettet klærne i skapet, og satt på en ny maskin.
Denne tiden er hellig, tenker hun, denne tiden er min.

Den slitne kroppen tusler så i seng, når kveld igjen blir natt.
Det tar ikke lange tiden, før hun drømmene igjen tar fatt.
Hun sover så tungt og stille, i sengen så alt for stor.
Hun er kanskje alene, men hun har det beste på jord.

For når dagen stille gryr og morgensolen titter frem,
Lengter ikke lenger kvinnen etter egentid og kveld.
Hun våkner før hun må, og vet de oppgaver som kommer.
Hun lister seg stille inn, den vakreste ligger og sover.

For selv om hun er ofte er sliten, når dagen igjen vender om,
Vil hun aldri angre sekundet da det vakre barnet kom.
To mørkeblå øyne åpnes, ”god morgen min kjære skatt”
Kvinnen løfter opp sønnen, og igjen tar de dagen fatt

Tørk tårene, vakre

Tørk tårene vakre, det er over nå.
Lukk øyene dine, de mørke blå.
La sorgene fare, jeg er her min skatt.
Tørk tårene vakre, ta drømmene fatt.

Hold fingeren min mens jeg stryker på deg.
Mamma vil aldri gå sin vei.
Den vakre lanken, så lubben og fin.
Du er alt for meg lille, du er ungen min.

Så lukk øyene vakre, og se stjernen så stor.
Se slottet og berget der prinsessene bor.
Ta fatt på drømmen, følg vettenes vei.
I morgen vil mamma vente på deg.

Et barns ønske

Jeg kan være både høyt og lavt, både fly og bygge hus.
Jeg kan rase hele jorden, være konge, sjef, og mus.
Jeg kan løfte hele verden, lage penger av en skje,
Jeg kan fiske krokodiller og bli usynlig til og med.

Jeg kan lage elefanter av en utgått fotballsko,
Og jeg kan se en borg i skogen der det gamle treet stod.
Jeg kan danse løvedansen og spise kongler med en sel.
Jeg kan løpe rundt i sirkel til jeg ikke orker mer.

Og jeg skjønner jeg er slitsom når du sukker gang på gang.
Men kan du ikke hjelpe meg å lage en bollesang?
Eller styre skipet mitt så flott til verdens ytterste elv.
Det er så mye morsommere enn å gjøre alt ting selv.

For når dagen igjen blir natt og jeg nye drømmer lager
Er det du som står bi meg og dreper kjempestore drager.
For selv om jeg er liten er jeg større enn du tror.
Jeg har jo vært i dalen der kjempetrollet bor.

For om du hadde målt meg etter tanker slik som meg
Så vil du faktisk se at jeg er like stor som deg.
Men du er voksen nemlig du og husker ikke det.
Men jeg er større enn de fleste, jeg er høy som et eiketre.
Så selv da du var liten, var du like stor som meg.
Så mamma, sett ned kaffen og la oss sammen bane vei.