Det er ganske utrolig...

... hvordan tilfeldigheter kan vise seg å være mer enn hva ord kan beskrive. Hvordan små øyeblikk kan bli til minner man bevarer, som kanskje ellers ville vært ganske så ubetydelige. Som en togbillett nederst i vesken, en lapp fra renseriet, eller vinkork fra en rødvin som egentlig ikke smakte så godt. Slike ting man kanskje hører andre fortelle om, men som man ikke ser for seg selv.

Vel, jeg er som 21 åringer flest. Opptatt av samfunn og uteliv, venner, familie og nærmiljø. Det som gjør meg annerledes enn gjennomsnittet på min alder, er de rollene jeg lever ut i hverdagen. Rollen som mammaen til Nikolai, og rollen som forloveden til Christian. Begge er ganske altoppslukende, men det finnes ikke noe mer givende eller gledelig enn å være akkurat det.

Christian og jeg møttes første gang i juli 2009. Ikke visste jeg at den dagen skulle endre meg på så mange plan. At ett sett grønne øyne, en nato-bar og en papirrose skulle vise seg å være starten på et forhold, et samboerskap, en forlovelse og en sjelevenn. Det virker relativt naivt at jeg ikke forstod det, men ganske skremt fra tidligere erfaringer var jeg redd for å kjenne på de gode følelsene.

Jeg var redd for å åpne meg, gi han innblikk i hvem jeg var, og for å gi han en fot på innsiden. Jeg var redd for å elske igjen, jeg var redd for å bli elsket.

Tålmodighet ble en dyd for Christian, men ettersom vi begge forstod hvor følelsene tok oss, var det bare å ta for seg den tiden vi trengte. Han har en fantastisk evne til å formulere seg, og gjennom våre utallige samtaler samlet han opp de bitene som manglet i hjertet mitt, og satte de varsomt på plass. Han lærte meg å stole på både han og meg selv igjen, og at hjertet mitt flommer over av kjærlighet for denne mannen er det ingen tvil om.

14.september 2010 rundet vi vår ettårs dag. Dette feiret vi med 4 deilige, magiske dager i London. Hovedstaden som vrimler av kjent og ukjent, av millioner av mennesker og forskjellige skjebner. Det er en utrolig spennende by, og der, blant alt og alle, var han og jeg.

Natt til 15.oktober satte min elskede mann den siste delen av hjertet mitt på plass. Han gikk ned på kne, og spurte om jeg ville bli hans for alltid. Da han plasserte ringen på fingeren min, plasserte han også en bit jeg har savnet lenge, men som ikke har latt seg finne. Den som gir meg fullstendig trygghet og tiltro...

Jeg falt på kne foran han, og under stjernene i London ble vi forlovet.

Jeg har funnet mannen i mitt liv, og nå ser vi frem mot nyåret og flytting til Vestlandet og Sandnes. Hvilke overraskelser som dukker opp der borte får vi se på, men at det vil komme noe, det er det ingen tvil om.

Nikolai har fått verdens beste pappa, jeg har fått verdens beste mann, venn og partner, og lykke kan ikke beskrives på annen måte enn dette.