Et grått skimmer av dugg på vindu, et tåkelagt ønske om ro.
Kvinnen står og speider på himmelen, slik de to en gang stod.
Et grått skimmer av savn og håp, om at mannen snart kommer igjen.
Et ønske om trygghet og kjærlighet, hun står slik kveld etter kveld.
Et stjerneskudd bryter mørket, et lysglimt langt i mot øst.
Hun reiser seg modig opp, det var en god, men fattig trøst.
For slik som mye annet, forsvant det så inderlig fort.
Igjen speider hun mot himmelen, som hun i så mange år har gjort.
Men denne kvelden var det ekstra tungt, for den gamle krokete sjel.
Hun visste tiden var omme, kvinnen orket ikke mer.
Det rant en vakker tåre, på et gammelt, skrukket kinn.
Da kvinnen åpnet døren og lot kulden komme inn.
Hun tok på seg sin flotteste kåpe, men sko, det lot hun vær.
Og vandret ut i mørket, uten andre varme klær.
Hun kjente kulden bite over en gammel, sliten kropp.
Men kvinnen hadde ventet lenge, hun nektet å gi opp.
Med ett hun ser på himmelen, et stjerneskudd lyser opp.
Kvinnen fryser ikke mer, det er ikke lenger en sliten kropp.
”Jeg elsker deg min kjære”, sa en kjent stemme igjen.
Hennes mann var kommet tilbake, dette var rette kveld.