En sliten kropp senkes stille ned, dagen er endelig over.
Pleddet legges rundt kvinnen, hun ser på hunden som ligger og sover.
Du har en greit liv du, tenker hun, men smiler litt for seg selv.
Hun trives på denne tiden, nå er det endelig kveld.
Hun har ryddet alt som ryddes kan, og lite var ikke det.
Hun har vasket opp kopper og kjeler, ned til den minste lille skje.
Hun har brettet klærne i skapet, og satt på en ny maskin.
Denne tiden er hellig, tenker hun, denne tiden er min.
Den slitne kroppen tusler så i seng, når kveld igjen blir natt.
Det tar ikke lange tiden, før hun drømmene igjen tar fatt.
Hun sover så tungt og stille, i sengen så alt for stor.
Hun er kanskje alene, men hun har det beste på jord.
For når dagen stille gryr og morgensolen titter frem,
Lengter ikke lenger kvinnen etter egentid og kveld.
Hun våkner før hun må, og vet de oppgaver som kommer.
Hun lister seg stille inn, den vakreste ligger og sover.
For selv om hun er ofte er sliten, når dagen igjen vender om,
Vil hun aldri angre sekundet da det vakre barnet kom.
To mørkeblå øyne åpnes, ”god morgen min kjære skatt”
Kvinnen løfter opp sønnen, og igjen tar de dagen fatt