Har jeg virkelig lyttet i det siste? Sånn virkelig, med både kropp og sinn? Har jeg brukt tid, og latt deg snakke, og tillatt ordene å synke inn? Har jeg akseptert at det du sier stemmer. Ikke forkastet det som enkle fraser? Kanskje finnes det en som nettopp nå føler at den verden de kjenner raser.
For de sitter så samlet rundt oss. På bussen. På jobben. På kafe.
De menneskene som følger normene, men som helst ville vært et annet sted. Fordi magene deres knyter seg, og kroppen forteller om uvirkelige farer. Farer som det rasjonelle forkaster, men som følelsene alltid bevarer.
Det er ikke en selvvalgt lidelse å bære angsten. Det er ikke bedrageri å være deprimert. Disse utfordringene finnes hos mange, men veldig få vil stå frem med det. Når de prøver, når de reiser seg, og vil fortelle sin historie. Vil jeg lytte da? Vil jeg prøve å forstå, eller vil de tause ordene deres bli for store?
Det er som å hyle til kreften, eller fornekte at den er reell. Vi kan hyle, og vi kan fornekte, men den blir ikke borte likevel. Noen mener du kan lukke øynene for angsten din. Skjerpe deg rett og slett. Det er jo bare følelser på avveie. Det fikser du vel lett?
Vel, jeg har både skreket og fornektet, men angsten min er fortsatt like reell. Jeg har lukket øynene og prøvd å glemme, men tankene stjeler oppmerksomhet likevel. De som er så irrasjonelle, men veldig tilstede, og som gjør virkeligheten vanskelig å spore. Om jeg velger å stå frem, vil du lytte da, eller vil de tause ordene bli for store?