Kvinnen stryker over sitt barn, det kjæreste hun har.
Barnet har ikke lenger søsken, og ikke lenger far.
Kvinnen stryker over sitt barn, og synger de vakreste toner.
Om at vinter må bli vår, krigen må bli over.
Kvinnen hadde et vakkert hjem, med familie på seks.
Før geriljaen kom til huset og kalte henne for heks.
Hennes mann ville forsvare sine, men kom ikke så langt.
Før kvinnen så mannen skutt, og hardt i bakken falt.
De tok hennes eldste datter, og skjøt hennes yngste sønn.
Hun gråt de tok henne, og bad en stille bønn.
Hennes tanker forsvant i smerte, da de tok hennes tredje barn.
Kun babyen lot de leve. Hun mistet mer enn bare en arm.
Kvinnen stryker over sitt barn, langt fra våre tanker.
Hun ber om at vi ser dem, hører at deres hjerter banker.
Kvinnen stryker over sitt barn, og vet at vinter vil bli vår.
Men håpet svinner stadig, da hun nye soger sår.
En folkeauksjon er utbredt, vi setter en pris på et menneskeliv.
Kvinnen er verdt så mye mer, men det vil ingen si.
Konsekvensene er store, men dog ikke for oss.
Men for kvinnen er det alt, som for sitt fjerde barn må sloss.
Kvinnen fikk til slutt sett våren, men betalte en ulidelig pris.
Hun kjempet hardt og lenge, men til slutt, på sett og vis.
Tok den vesle lille, sitt siste åndedrag.
Og babyen erfarte aldri at natt igjen blir dag.