Hun var så dyrebar, denne unike nattens engel. Hun søkte fred blant stjernene som på himmelvelvet henger. Det var hennes jobb å gløde, og slik som engelen brant! Til en dag hun så ble borte. Nattens engel, hun forsvant.
Hun valgte å reise til jorden for hun hadde hørt om kjærlighet. Denne intense indre følelsen som bare mennesket vet. Nattens engel slukket sin flamme, for denne ville tennes igjen. Om hennes søken var komplett, og hun fant sin hjertevenn.
Hun var ikke som alle andre, men god og vakker sjel. Om dagen var hun menneske, men om natten var hun mer. Da fant hun sine vinger, de var av det skjøreste slag, og tok en tur rundt verden til natt igjen ble dag. Og en natt da endte ferden, hun fant sin hjertevenn! Hun slo seg ned med han, og hennes flamme brant igjen. Hun var så inderlig lykkelig at hennes vinger visnet bort. Nå var hun bare mennesket, men av den helt unike sort.
Hun elsket dypt og inderlig, hun elsket med alt hun var. Hun henga seg til kjærlighet, med alt det innebar. Hun ga han livet sitt i gave, han var alt hun ville ha. Endelig var engel hel, endelig var hun glad. Det var et nytt og godt kapittel, hun hadde blanke ark, og med kjærlighet i sjelen ble alt snart fargelagt. Det var yrende bilder av glede, i rosa, grønt og rødt. Men før hun visste ordet av det var kjærlighet lagt dødt.
Han hadde sett henne skinne, men sagt: «Nå er det nok for meg». Han pakket sine saker og hun så han gå sin vei. Hennes farger forsvant den dagen, og hennes bilder ravet i svart. Hennes flamme slukket han også, den slukket momentant. Nattens engel, hun var borte, hun ble drept av hans vage ord. Hun hadde gitt sine vinger til kjærlighet, og var nå låst på denne jord. Nå går hun rundt som menneske, men av den helt unike sort, og leter etter vinger slik at hun kan få det godt.