Vesle barn, sa en engel, du må våkne opp i natt.
Du må pakke dine drømmer og gå min kjære skatt.
For en gave har vi gitt deg, som du må fylle opp med gull.
For livet har du fått. Du vil bære favnen full.
Og barnet gikk av gårde, med sine drømmer pakket ned.
Og engelen sang og gråt, da barnet gikk av sted.
For den lille var så vakker at himmelen var dets hjem.
Og engelen sang om dagen da de ville se hverandre igjen.
Den lille dro til jorden, og engelen hvisket barnet i søvn.
Ved sengen satt hun lenge og ba en stille bønn.
Barn, du vil felle dine tårer, men på jorden må du bli.
Det er ikke alltid rettferdig, men det er her du hører til.
Jeg vet livet kan være vanskelig, så gaver skal du få.
De skal styrke dine tanker og få deg trygt i mål.
Hun kysset barnet på pannen, og holdt en liten hånd.
Med løfte om evig trygghet og engelens ubrytelige bånd.
Lille vakre, mine gaver er evner som får deg langt.
Det skal gjøre livet lettere når alt virker vondt og trangt.
Jeg gir deg evnen til å glede, og evnen til og le.
Evnen til å søke, og evnen til å se.
Jeg gir deg evnen til å sjarmere, og evnen til å tro.
Med dette skal du velge å bygge livets bro.
Jeg gir deg evnen til å elske, og du vil mange venner få.
Disse vil stå ved din side, og vil aldri la deg gå.
Og til slutt får du evnen til å bare være liten.
Du skal le bekymringsløst og mye, og sjeldent være sliten.
Du skal vokse opp med trygghet, og elsket vil du være.
Slik at du i voksen alder, alle byrder kan bære.
Og engelen hvisket igjen god natt, og slapp barnets lille hånd.
Hun steg igjen til himmelen med minne om deres ubrytelige bånd.
Og fra skyen sitter hun alltid og titter forsiktig ned,
på dette unike barnet, som hun alltid følger med.