Det er ikke lett å sove når man nettopp har fylt fem, og pappa har bestemt seg for å ta med en stålampe hjem. Det pappa ikke skjønner, er at den våkner etter syv. Og at den beveger seg rundt i rommet som en listig innbruddstyv.
Ja, for denne såkalte lampen, som liksom er av stål og glass. Den suser rundt i rommet, så stor at den nesten ikke får plass. Den har sylskarpe tenner og klør så lange som meg. Den står og søker i rommet, men jeg ser alltid en annen vei.
Jeg gjemmer meg under dynen min, det er nok tryggest det. Det er en hemmelig borg nemlig, som udyret ikke kan se. Jeg kan høre han er veldig sulten, og han er ikke mye pen. Men han beveger seg opp på loftet, til mannen med bare ett ben.
Jeg har av og til ropt på pappa, og sagt at mannen er tilbake. Han dunker stadig der oppe, der han rusler rundt på taket. Pappa har vært oppe og tittet, men sier alltid det samme igjen. ”Jeg kan ikke se noen mann der oppe, nå må du sove lille venn”
Men tror pappa det er noe bedre da, at det er en usynelig mann? Da kan han jo stå i rommet, uten at jeg vet det er han. Nei, det er tryggest under dynen til solen har stått opp, og mannen har gått og lagt seg, og udyret har fått nok.
For når jeg forteller pappa om natten og om alt som faktisk har skjedd, slår han litt i lampen og sier ”Du er vel ikke redd?” Han sier den er av stål og glass, og at den aldri våkner til liv. Det er ikke lett å sove, når man er fem og alltid i tvil.
For jeg har sett det ofte jeg, at lampen har vokst og blitt stor. Jeg har hørt den knurre i hjørnet, det er ikke noe jeg tror. Og mannen med treben der oppe? Jeg hører jo hvor han går, og at han er usynelig er noe bare femåringer forstår.
Pappa kan ikke forstå det, men han er heller ikke fem. Han er bare mannen som tar med seg levende stålamper hjem. Men når jeg selv er voksen, da skal jeg fortelle han alt om det, og vise hvordan stålamper lever i det solen har gått ned.