Hun lukker øynene så rolig og puster, og hever ansiktet mot regnet. En dråpe legger seg på et rødmalt fjes, som en duggvåt morgenfregne. Hun tørker den bort, men det faller en ny, som danser med hennes årer. Regnet trommer på lukkede øyne, og kamuflerer hennes tårer.
Hun hviler kroppen på en benk i byen, og kjenner at hun har løpt langt. Det har tordnet i både himmel og ben, men å løpe har de forlangt. Det er noe i det å presse kroppen når sorgen siver inn, og man ikke vil innse hva tankene sier, eller forstå hvorfor angsten ble til.
For hun kan ikke alltid forklare de ord hun sier, eller gjør. Eller definere for andre mennesker hvorfor sjelen hennes blør. Hun kan ikke sette ord på det, hvorfor hun svikter av og til. Men hun er ikke et dårlig menneske, det er ikke det hun vil.
Men hun blir stadig dømt av andre for de tingene hun ikke tørr, og i et samfunn basert på normer er det slik vi alle gjør. Man blir overvåket og evaluert, på både prestasjoner og av svik. De sier hun må skjerpe seg, men for henne er det ikke slik.
Benken kjennes trygg mot hennes såre kropp, og i det solen bryter skyene reiser hun seg opp. Hun skuer over menneskene som alle går hvert til sitt, med trøtte, sure ansikter, og slitne, tunge skritt.
Hun tenker med seg selv at hun om ikke annet, kan løpe, og at problemene hun bærer vil fremtiden hennes røpe. Hun maler på seg smilet, uavhengig av hvor hardt det er, mens demonene stille hvisker «vi er fortsatt her.»