Innlegg

Publisert

Bare vit at jeg er stolt av deg

Hadde jeg fått kunne velge ville satt deg ved et bord – et godt og gammelt ett. Og vist deg til en gammel stol, en slik en som knirker i alle ledd. En som ble laget i en svunnen tid. Den gangen da ødelagte gjenstander ble reparert. Den gangen da kjærlighet ble plastret og ikke masseprodusert.

Og mens du satt der skulle jeg gitt deg et speil. Ett på ben så du bare kunne se. Du hadde ikke trengt å holde det, men gitt hender og armer fred. Og du skulle sett deg selv i speilet, og du skulle repetert etter meg. Du skulle sett deg selv i øyene og sagt «bare vit at jeg er stolt av deg».

«Bare vit at jeg er stolt av deg» skulle dine lepper forsiktig mime. For jeg vet at det tar litt tid før mine ord blir dine. Kanskje måtte du formet ordene både en gang, eller tre, kanskje fem. Før du stolte nok på øynene i speilet, og lot lyden glide frem.

For jeg vet hvilke kamper du kjemper. At uvitenheten fra omverdenen er sår. Jeg vet at du sjonglere det «normale» mens et herdet hjerte slår. Jeg vet at du holder huset selv når kroppen din går i stå, og at du vasker gulvet til lyden av tårer fordi du selv føler du må.

Og når dagens slag er kjempet, og du er sliten, og frustrert og lei. Da vet jeg at dine sinte stemmer høylytt hvisker «jeg hater deg». Og du kjenner på dette sinnet, og du føler at stemmen i sjelen har rett. Fordi fordommene så ofte raser mot en sykdom som ikke blir sett.

Så jeg vil sette deg ved et bord. Et som er furet, og grått og godt. Og dra frem enda en stol, av en slik en knirkete sort. På denne stolen ville jeg satt meg ned og høylytt sagt som deg –  «Bare vit at jeg er stolt av deg», i det nok stol trekkes opp bak meg.

«Bare vit at jeg er stolt av deg» ville nå vært sagt i kor, av tre unike mennesker rundt et grått og furet bord. Og der den ene stemmen sildrer, vil enda en stol trekkes frem, og med økende klang i et herdet hjertet vil du snart finne deg selv igjen.

Publisert

Tvillingmasken

Han stryker så vennlig på henne nå som natten gradvis går mot dag, og solen så vidt strekker seg gjennom et rosa bomulls-lag. Himmelen som var så svart, danser i rødt og gult og blått. Han stryker en finger gjennom håret hennes og tenker at livet er ganske godt.

Han husker godt hvordan de møttes. Det er mange år siden nå. Den gangen da livet var enkelt. Uten hus og hjem og de små. Han elsker ungene altså, det står absolutt ikke på det. Men noen ganger savner han at de begge kan våkne i fred.

Han husker hennes livlige øyne, de som ravet i kongeblått. Med en stram hestehale i håret og en kjole i rødt og grått. Den er nok ikke favoritten lenger, men den gangen var den det. Da verden var enkel og stille, og de fortsatt husket hvordan det var å le.

Han stryker forsiktig på henne. Nå som hun sover, så yndig og fin. Han elsker henne like høyt som den gang han sa «bli min!». Han kjenner hennes sorger. Hennes utfordringer har han sett. Og han vet så godt at hun kjemper, men det er virkelig ikke lett.

Hun har sine egne ord på det. Hun er sliten, eller stresset og lei. Angst har det også blitt, og han føler hun distanserer seg. Kanskje ikke med vilje, og kanskje burde de pratet mer? Men de velger å la det ligge bak den masken de begge kler.

Hun kjenner han stryker på henne igjen, slik han så ofte om morgenen gjør. Disse enkle små berøringene som hans finger så forsiktig tørr. Hun syntes det er deilig, men later alltid som at hun sover. Den som sover kan ikke såre noen, så hun snur seg aldri over.

Hun husker godt hvordan de møttes. Det har blitt en stund siden første gang. Hun i favorittkjolen sin, og han så kjekk og stram. Den gangen livet var en lekeplass, og bekymringer sjeldent fant sted. Den gangen da de begge var unge, og de begge kunne våkne i fred.

Hun husker hvordan han holdt henne, og snakket om en kjærlighet uten grense. En tilværelse der de to var alt. Han var alt hun kunne ense! Så stormende forelsket, slik hun fortsatt er. Men det er annerledes nå, nå som hverdagen er her.

For han har sine egne ord på det. Han sier at hun er sliten, stresset og lei. Angst har hun også fått, og hun tror han skammer seg. I alle sine tanker føler hun at han blir distansert. Kanskje burde de pratet mer, om den masken de begge kler.

Publisert

The land of the free

Et demokratisk valg er gjennomført i en nasjon så stolt og stor. I landet der de frie og de modige menneskene bor. En mann skal snart stå frem som vinner, og skal holde sin første appell. Til de som tørker sine tårer. De som ikke kjenner sitt land likevel. En mann som skal bygge en endeløs mur – jeg tror jeg har hørt om en før? Som skulle splitte mennesker i øst og vest. Og nå i nord og sør.

Et valg er gjennomført av frie sjeler, som ser til flagget for enhet og tro. Flagget som skulle forene nasjonen – ikke splitte det i to. I dag må folket finne sin styrke, og stole på han de har valgt. En mann som kritiserer de vanskeligstilte og viser kvinner sjåvinistisk forakt. En mann som med egoistiske tanker skal styre en nasjon fra det det ovale kontor. Der hvor mennesker før ble likestilt. Ikke dømt for hvor i verden de bor.

Et valg er gjennomført i drømmenes land, og vi må respektere det. Demokratisk har de stemt han frem, og nå må vi vente å se. Det er likevel viktig å stå frem i dag, og si at vår klode er et felles hjem, og bygger han en mur av stein, skal vi med tiltro rase den igjen. Om han skal stenge deres grenser på bakgrunn av etnisitet og tro, skal vi vise med åpenhet og ord at i mennesket renner samme blod.

De som synger om et flagg så stødig, som fortsatt står om bombene faller. De som synger om et folkelig samhold når vanskelige tider rammer. La oss stole på at det valget de har tatt vil vise sitt potensiale, og la verden se at landet for de frie kan være et land for alle.

Publisert

I øyet av stormen

Her er det fredfullt tenker hun, og legger hodet i hånden. Hun nynner en sang for seg selv, og nyter den myke tonen. Den beveger seg gjennom kroppen hennes, fra munnen, gjennom magen og til tærne. Her er det fredfullt tenker hun. Nettopp her vil hun være.

«Mamma!» skriker yngstemann, og boblen sprekker i et uhorvelig smell. «Mamma! Han tok leken min!». Det var visst ikke så fredfullt likevel. De myke tonene blir fort byttet ut med barnegråt og hyl, over det som viser seg å være en sliten lekebil.

De river i hver sin ende, de som hun bar frem en gang i tiden. Den store og den lille, og denne stakkars lekebilen. «Dere kan vel dele?» sier hun, i det han ene slipper taket. Han andre deiser rett i bakken, og barnegråten er tilbake.

Hun løfter han som gråter, og finner sin pedagogiske tone. For henne er det i alle fall det. For en pedagog ville det vært katastrofe. Men hun gjør så godt hun kan med de forutsetningene hun har. Og etter litt om og men, og min og din, har hun igjen to glade barn.

Her er det fredfullt tenker hun, og tar en god slurk av kaffen. Hun nynner en rolig sang for seg selv, og stryker litt på katten. Hverdagen herjer rundt henne, og kveiler seg lang som midgardsormen. Her er det fredfullt tenker hun og smiler. Nettopp her, i øyet av stormen.

Publisert

Hundreåringen

«Han er sikkert hundre år!» utbryter han, han som nettopp fylte fem. Og den gamle mannen smiler, og setter kaffen sin ned igjen. Han tusler bort til gutten som ikke er furet slik som han, og ler godt fra nederst i magen som bare gamle mennesker kan.
«Hundre år sier du? Tja, kanskje er jeg det. Om jeg teller på alle fingrene har jeg kanskje fylt hundre og tre?» Den lille gutten måper med øyne store som kongens bord, og tar tak i den gamles skrukkete hånd og teller livets uunngåelige spor.
«Hva teller du?» spør den gamle, mens gutten stryker strek etter strek. «Jeg teller hvor gammel du er vel» sier han, og mannen begynner å le. «Ja, skal du telle alle de strekene der, er jeg nok mer enn tusen år! Dette kalles livserfaring» sier han, og stryker guttens hår.
Men den lille gutten teller slik som femåringer kan, og at han viser en slik interesse gleder en gammel mann. Han får til slutt sin hånd tilbake, og gutten smiler varmt og bredt. Et slikt genuint og deilig smil som dette er det lenge siden den gamle har sett.
«Ja?» sier mannen. «Hvor gammel tror du jeg har blitt?». Gutten møter blikket hans, tenker stille litt. Smilet er malt over ansiktet og går nesten hele veien rundt. «Bare ta det rolig du» sier gutten etter å ha tenkt en liten stund. «Nå har jeg telt alle strekene jeg kan» sier han, og klatrer på mannens fang, og sier med omsorg i stemmen «Og jeg kommer til tjue hver eneste gang».

Publisert

Løft meg mot himmelen pappa.

Pappa, kom og lek med meg. Vis meg hva barndommen en gang var for deg.
Løft meg så høyt du kan mot sky, og la oss plukke stjerner på ny.
De som du en gang plukket ned, men som da du ble voksen sakte skled av sted.

Pappa, la oss plukke månen, og holde den så tett i hånden.
La den gløde der så trygt hos deg, og slipp den gradvis over til meg.
Når hånden min er så stor som din, slik at månen perfekt passer inn.

Pappa, kom og lek med meg. Min historie, den starter med deg.
Du som er min første superhelt, og som jager det vonde når dag går mot kveld.
Lek med meg pappa, slik at mitt hjerte blir sterkt som ditt.
Jeg lover at jeg skal bli modig som du. Men barndommen ber meg vente litt.

Så løft meg mot himmelen pappa. Gi meg styrke og gi meg mot.
Mot til være liten, og tryggheten til å bli stor.
Løft meg mot himmelen en dag av gangen, så skal jeg plukke månen til deg.
Og når noen spør meg hvordan jeg fikk det til, vil jeg fortelle at det var du som løftet meg.

Publisert

Ikke bry deg så mye, mamma

Ikke bry deg så mye mamma, om alt du føler du burde ha gjort. Ikke bry deg så mye om huset vårt, eller hagearbeid eller rot. Ikke bry deg, la det ligge, og kom heller ut til meg. Jeg sier det ikke så ofte, men jeg savner å leke med deg.

Ikke så lenge av gangen mamma, men litt, sånn når tiden strekker til. Når du er blid og gøyal, da får vi til alt vi vil. Vi har jo reist rundt hele jorden mamma, og møtt på de skumleste dyr. Ikke bry deg så mye mamma, la oss heller reise på eventyr.

Jeg vil ikke huske mamma, om stuegulvet var skinnende rent. Jeg vil ikke huske om klærne alltid var brettet, eller om stuebordet var pent. Jeg bryr meg ikke mamma, om vårt ytre er slående perfekt. Jeg vil huske timene med omsorg, og alt det fine vi har lekt.

Så ikke bry deg så mye mamma. I morgen er jeg stor. I morgen skulle du ønske «tid» ikke bare var et ord. Ikke bry deg så mye mamma, om hva naboene tenker. Kom heller ut til meg mamma, eventyrene venter.

Publisert

Tause ord

Har jeg virkelig lyttet i det siste? Sånn virkelig, med både kropp og sinn? Har jeg brukt tid, og latt deg snakke, og tillatt ordene å synke inn? Har jeg akseptert at det du sier stemmer. Ikke forkastet det som enkle fraser? Kanskje finnes det en som nettopp nå føler at den verden de kjenner raser.

For de sitter så samlet rundt oss. På bussen. På jobben. På kafe.
De menneskene som følger normene, men som helst ville vært et annet sted. Fordi magene deres knyter seg, og kroppen forteller om uvirkelige farer. Farer som det rasjonelle forkaster, men som følelsene alltid bevarer.

Det er ikke en selvvalgt lidelse å bære angsten. Det er ikke bedrageri å være deprimert. Disse utfordringene finnes hos mange, men veldig få vil stå frem med det. Når de prøver, når de reiser seg, og vil fortelle sin historie. Vil jeg lytte da? Vil jeg prøve å forstå, eller vil de tause ordene deres bli for store?

Det er som å hyle til kreften, eller fornekte at den er reell. Vi kan hyle, og vi kan fornekte, men den blir ikke borte likevel. Noen mener du kan lukke øynene for angsten din. Skjerpe deg rett og slett. Det er jo bare følelser på avveie. Det fikser du vel lett?

Vel, jeg har både skreket og fornektet, men angsten min er fortsatt like reell. Jeg har lukket øynene og prøvd å glemme, men tankene stjeler oppmerksomhet likevel. De som er så irrasjonelle, men veldig tilstede, og som gjør virkeligheten vanskelig å spore. Om jeg velger å stå frem, vil du lytte da, eller vil de tause ordene bli for store?

Publisert

Konge og sidemann

Du satt i dag i mengden mens regnet sildret ned, og blant tusenvis av andre ble du sittende å se. Du så vår historie på et lerret. Den som er nærmere for deg enn for oss.  Du satt der sammen det norske folket, og så din far for landet slåss. Den gangen han stod urokkelig, og sa nei til undertrykkelse og krig. Den gangen da du ble tvunget på flukt, og så din barndom gli forbi.

Og du satt der som en i mengden. Du var konge, og sidemann. Det er så deilig å kunne vise en lukket verden at slik åpenhet går an. At vi med respekt for hverandre kan samhandle, til tross for om du er konge eller musikant. Du satt som en i mengden, og våre ulikheter forsvant.

Og du har også stått urokkelig, mot en annerledes krig enn din far. En krig som handler om fremmedfrykt, om ulikheter og hat. Du har stått urokkelig, og med dine ord har du inspirert. Men i motsetning til andre høytstående har du gjort mye mer enn det.

For i kveld satt du som en i mengden, til tross for at ditt blod en gang ble blått, og det er nettopp slike ting som dette som gjør det deilig å være norsk. At du vår kjære konge, inviterer det norske folket hjem, slik at vi kan sitte tett i hagen din og se film en onsdagskveld.

Publisert

Du, lille edderkopp?

Hva gjør du lille edderkopp? Jeg fant deg nettopp nå. Du henger så fint i nettet ditt, med fluefanger på. Hvorfor er du akkurat som dette, du lille edderkopp? Med åtte lange ben, og seks små øyne, og en kulerund liten kropp?

Jeg forstår ikke helt du edderkopp, hvorfor nettopp du er sånn du er. Men jeg er fryktelig glad for at du finnes, og fanger alle bladlusene her. Men hva gjør du lille edderkopp, når regnet bøtter ned? Tar du støvler på alle bena, og drar på besøk et sted?

For jeg tror aldri, lille edderkopp, at jeg har møtt deg på en regnfull dag. Kanskje synes du det er hyggeligere å være i festlig lag? Kanskje har du en billevenn i busken, som åpner og slipper deg inn? Som byr deg på kaffe og boller, og som viser deg frimerkesamlingen sin?

Jeg vet ikke lille edderkopp, men jeg er glad for at du er rar. Med lange bein og mange øyne, slik jeg trodde bare monstrene var. For når det banker under sengen min, og jeg tror et monster har dukket opp, da kan jeg snu meg rundt og sove søtt. Det er bare hagens edderkopp.

lilleedderkopp