Sommerungen

På bare ben han strekker seg som sommerunger flest, og titter over benken på det han liker best. Kurv på kurv med jordbær, med fløte og sukker på. Øynene til gutten smiler, han vet hva han skal få.
Og som sommerunger flest setter han seg ned, med skjeen klar i hånden i det skålen settes ned. Mamma ser på han og smiler, men sorgen titter frem. Gutten var bare fire. Hun lurer på om han blir fem.

For som sommerunger flest, er han ute blant gress og vann. De prøver å gjøre barndommen så bekymringsløs de kan. De lar han være skitten, de lar han være liten. Men det er ikke så lett, når gutten så fort blir sliten.
Mamma skjønner frustrasjonen, og stryker et glatt lite hode. Hun husker krøllene han hadde, de som var så myke og gode. Hun forstår at han vil leke, at han vil være som alle andre. Sorgen legger seg i hjertet, men hun har ingen hun kan klandre.

Så mange ganger hun har spurt seg, om hvorfor nettopp dem. Hva kan en mamma gjøre for å få gutten sin igjen? Hun ser på dette barnet, som for henne er hjerte og sjel, og ber om at sykdommen gir seg slik at gutten orker mer.
Som sommerunger flest løper han i duggvått gress, langt unna sorg og bekymring. Uten hverdagsangst og stress. Kurv på kurv med jordbær, med mykt og krøllet hår. Mamma fikk aldri se gutten sin bli mer enn fire år.

For hos mamma har høsten kommet, kulden har meldt sin entre. Hun pakker seg under et teppe, og legger seg stille ned. Hun sovner fort den kvelden, og har en underlig drøm. En fin liten gutt hun ser, hun ser sin egen sønn.
Han sitter på huk i hagen og snur seg mot sin mor, han sitter og graver i steiner mellom blomsterbed og jord. Han vinker henne til seg, og hun setter seg stille ned, og hulker når hun ser hva gutten driver med.

For i hagen har han plantet en liten jordbærbusk, som for øyeblikket er ganske liten, ganske skjør og ganske pjusk. Men på bare ben han reiser seg og stryker mammas kinn. Den blir stor og sterk igjen, det lover jeg mammaen min.
Så forsvant den lille ungen, så blidt han gikk sin vei. Den vesle sommerungen som for siste gang viste seg. Og mammaen felte en tåre da sommeren kom igjen, og blant steiner, bed og jord, en jordbærbusk vokste frem.

Mamma, jeg elsker deg

En mor kysser sin sønn på kinnet for aller siste gang, og stryker han over håret mens hun synger en vuggesang. De klareste, men såreste toner fyller et barnerom. Hun var fylt med så mye glede. Nå føler hun seg så tom.

En tapper gutt hun hadde, som kjempet til siste slutt. Han ga sine innerste, siste krefter, men hjertet holdt ikke ut. Da han tok sitt siste åndedrag fikk gutten endelig fred, men dit han dro av gårde, kunne ikke mamma bli med.

Hun sitter igjen med minner, et hvelv så godt bevart. Hun har så mange spørsmål som aldri vil bli besvart. Men hun har elsket det kjæreste i livet, og ser på gutten så fredlig og fin. Mamma vil alltid følge deg, jeg elsker deg gutten min.

Så slipper hun tak i lanken, den som er så myk og god. Hun kysser han på pannen, og tenker på de to. På alt de har gjort da han levde, så mange ganger hun har smilt. Endelig får han sove, endelig får gutten hvilt.

Han er fri fra alle smerter, og kan lukke øynene i ro. Hun vet de sees igjen, de vil le igjen de to. Og da vil han kunne løpe, og hun holde han i sin favn. Det vil ikke være smerter, og ikke lenger være savn.

Han vil kysse henne på kinnet, og hun vil se så inderlig klart, at hennes utallige spørsmål nå vil være besvart. Og han vil holde henne i hånden og de vil gå den samme vei.
Takk for at du fulgte meg, mamma jeg elsker deg.

Folkeauksjon

Kvinnen stryker over sitt barn, det kjæreste hun har.
Barnet har ikke lenger søsken, og ikke lenger far.
Kvinnen stryker over sitt barn, og synger de vakreste toner.
Om at vinter må bli vår, krigen må bli over.

Kvinnen hadde et vakkert hjem, med familie på seks.
Før geriljaen kom til huset og kalte henne for heks.
Hennes mann ville forsvare sine, men kom ikke så langt.
Før kvinnen så mannen skutt, og hardt i bakken falt.

De tok hennes eldste datter, og skjøt hennes yngste sønn.
Hun gråt de tok henne, og bad en stille bønn.
Hennes tanker forsvant i smerte, da de tok hennes tredje barn.
Kun babyen lot de leve. Hun mistet mer enn bare en arm.

Kvinnen stryker over sitt barn, langt fra våre tanker.
Hun ber om at vi ser dem, hører at deres hjerter banker.
Kvinnen stryker over sitt barn, og vet at vinter vil bli vår.
Men håpet svinner stadig, da hun nye soger sår.

En folkeauksjon er utbredt, vi setter en pris på et menneskeliv.
Kvinnen er verdt så mye mer, men det vil ingen si.
Konsekvensene er store, men dog ikke for oss.
Men for kvinnen er det alt, som for sitt fjerde barn må sloss.

Kvinnen fikk til slutt sett våren, men betalte en ulidelig pris.
Hun kjempet hardt og lenge, men til slutt, på sett og vis.
Tok den vesle lille, sitt siste åndedrag.
Og babyen erfarte aldri at natt igjen blir dag.

Svik

Voldtatt av egne prinsipper, de som før var bygget opp. Rast ned av egen moral, sviktet av egen kropp. Skjemt bort av sympati, sviktet av stolthet og tro. Hva skjedde med piken jeg var? Var det sannhet og tillit som dro?
Hva skjedde med godhet og omtanke? hvor dro min stolhet så stor? Hvorfor lot jeg tankene svikte? Hvorfor raste min selvsikre bro?Ensom i natten jeg er, alene og kald på min sti. En vei som er tung å vandre, en liv uten noe å si. Dømt av de nærmeste kjære, alene men sammen med deg, Hva skjedde min Herre? Hva skjedde den natten med meg? Da han la sine armer på mine, og sa for alltid er jeg din. Hva skjedde med prinsipper og tanker? hvorfor lot jeg mannen inn? Hvorfor fikk han holde meg stille, la makten styre min sjel? Jeg orker ikke tanker, jeg vil ikke gråte mer.

Hvorfor lot jeg han borre mitt hjerte, fylt med frykt og forrakt? Hvorfor lot jeg han bestemme? Hvorfor denne fryktelige akt? Hvor rømte min styrke, den som alltid har stått meg bi? Hva vil de andre tro? Hva vil de andre si? De som ikke forstår, som enda ikke har sett. De som enda ikke har skreket, de som enda ikke har lett. Har lett etter meningen med livet, etter at alt er skåret bort. Hva skjedde den natten? Min barndom ble borte så fort.

Jeg står igjen med minner, som om natten kommer frem. Jeg ser han smiler fornøyd, han har gjort det igjen. Alene mot verden, det skulle ikke vært lov. Jeg hørte han kom, han visste jeg ikke sov. Han benyttet sine sjanser, så fornøyd han gikk sin vei. Alene ligger piken, alene ligger jeg

Befri deg

En kan ikke forutse dagen, men en kan velge hvitt fremfor svart. Når himmelen lysner med solen og månen igjen er lagt. Når skyene blekner fra rosa og en ny dag står frem, kan man selv bestemme forutsetningen når dag igjen går mot kveld.

Hva ønsker du for deg selv, du som tviler på da og nå? Er det distansen du frykter mest, eller det faktum at du selv må gå? Er det hva du selv må ofre, eller at ingen ofrer for deg? Velg din farge ved morgengry, og dine tanker leder vei.

Ikke la dine bitre erfaringer være lenker av uhemmet stål. Befri deg fra tanker og lengsler og bestem hvilken vei du vil trå. Og om du så finner et feilsteg ikke døm deg selv for hardt, men snu i en annen retning før dine feilsteg har gått for langt.

For du er bare menneske du også, og som oss andre har du tvilt på deg selv. Men sett deg godt til rette når dagen i dag går mot kveld. For når natten stille smyger så stråler månen et sted, og husk at himmelen ikke satte grenser når menneske fra månen så ned.

Visket bort

Jeg risset deg inn i mørkgrå stein, et navn som sa meg alt.
Et navn som fortalte om skuffelse og bitterhet. Selv endeløst, foraktelig hat.
Jeg risset deg inn i hjertet mitt, i et rom så lite og kaldt.
Dine ord og handlinger bar jeg med meg, mine arr var alle talt.

Jeg bar deg med meg i sjelen min, du var en byrde så tung å bære.
Naivt jeg så på verden, men jeg ville mine lekser lære.
Jeg gikk mot horisonten og stanset på en strand.
Jeg knuste deg bit for bit, litt hardere gang etter gang.

Ditt navn ble så skrevet i gyldenbrun sand, mot dønningenes myke slag.
Gang på gang jeg skrev det ned, igjen, dag etter dag.
Mot en blek morgensol som steg i øst, jeg stod med hodet hevet.
Et uoppmerksomt øyeblikk senere. Hva var det jeg hadde skrevet?

Du, som preget både hverdag og drømmer, du var endelig visket bort.
Du som hadde stanset tiden. Nå gikk timene igjen så fort.
Du, som hadde slått meg med ord og handlig, med ett så var du vekk.
Jeg ville skrevet navnet ditt i sand tidligere, hadde jeg visst det var så lett.

Velfortjent

Natten kommer krypende på samme måte som før. Stillheten brer seg over meg, slik den alltid gjør. Tankene arbeider stille, for siste gangen i kveld. Hvordan kunne du ikke se meg? Ser du kun deg selv? Hvorfor lot du meg lide, denne fryktelige sorg. Jeg var sterk der jeg bodde, men du raste min selvsikre borg.

Du tok den trygghet jeg hadde, og kastet den fremfor min sjel. Du lot meg ikke få den, du slo den heller i hjel. Du slo til siste pust var borte, og mitt håp var drevet av sted. Fortjente jeg virkelig dette? Var det slik det skulle skje?

For jeg sitter her med spørsmål, flere enn du tror. Jeg prøver å formulere meg, men jeg finner ikke ord. For mine tanker er så mange, og ordene så få. Hvordan kan man slippe alt, og bare velge å gå? Det er uten for min fatteevne, men hva er vel ikke det. Du sier du har prøvd, men nå må du åpne øynene. Du definerer ikke svakhet, du er heller ikke feig. Men dine valg vil sette spor, det kan jeg love deg.

For trygghet har jeg fått igjen, jeg trengte ikke deg til det. Jeg klarte å bygge min sjel igjen, jeg lærte igjen å le. Kjærligheten kom til meg, før jeg skjønte det selv. Den fant meg gjemt i skyggene, jeg turte å elske likevel. Jeg savnet sårt en armkrok, men jeg vil aldri igjen ha din. Jeg gjorde verden hel igjen, jeg gjorde distansen min. Jeg trengte en som holdt meg, når tårene presser på, og har endelig funnet en som hvisker ”jeg vil aldri la deg gå”.

Dine sjanser har du spilt bort, du har kastet vekk ditt kort. Du hadde esset i ermet, men du valgte oss likevel bort. Du hadde noen å elske, men du valgte dog deg selv. Jeg håper du er stor nok, for ditt barn kan flytte fjell. Jeg håper dere sees, og at du en gang vil se dine feil, men da har vinden blåst, og vi har hevet seil.

For jeg funnet mannen, den som alltid står meg bi, og du vil se oss reise, og skjønne hva kjærlighet vil si. Du vil skjønne det er å støtte, selv når livet ditt er ungt. Det vil være å ofre sin tid, selv når livet er tungt. Men dette vil du innse, en gang så alt for sent. Alene står du igjen, og dette har du fortjent.