Engelen satte seg ned ved min seng og hvisket god natt i mitt øre. Hun strøk meg over kinnet, for smerten å bedøve. Hun slukket min duse lampe, og snudde seg sakte om. Hun sang en stille sang om de ufødtes barnerom.

Jeg hørte sangen svakt i det fjerne, men hennes stemme traff min sjel. Hun sang om de vakre, lyse blå øyne vi aldri ville møte mer. Hun sang om det land langt i det fjerne, om urettferdighetens såre ord. Hun sang om de evige blomster enger der de ufødte barna bor.

Stille sang hun vers nummer to, om livet etter det såre. Om hvordan vi måtte løfte oss opp, klatre på den flytende båre. Jeg ville ikke tro det hun sang, at smerten stille ville svinne, men engelen sang om at tårene tørket, og at gledene til slutt ville vinne.

Jeg gråt meg i søvn og pustet tungt, for mitt hjerte var revet av sted. Mine barn var tatt så alt for tidlig, det ville jeg ikke leve med.
Men engelen satt igjen ved min side, og hvisket de stille ord: Du vil se dem igjen om ikke så lenge, du vil alltid være deres mor.

Hun trenger så inderlig å gråte, men bare om noen spør. Selv da holder hun det inne, det er ikke sikkert hun tør. For tårene hennes er sjeldne, utad er hun fornøyd. Men innvendig er hun en seljekvist, til det ytterste er hun bøyd. Men knekke kan hun ikke, dog kraften mot henne er stor. Hun står med hodet hevet, hun står med ben plantet i jord.

Og hennes tanker er unike, de er et spekter fra svart til hvitt. Hun deler dem ikke med alle, og med noen kun så vidt. Da er det bruddstykker hun fremmer, slik at de noen svar skal få, men resten låser hun inne, slik hun føler hun må. For tar hun frem den nøkkelen, til de innerste mørke rom, vil hun føle sorgen komme, hun vil føle seg så tom. Hun orker ikke kampen, hun vil føle seg så svak, så heller ta på masker, legge alt av problemer bak.

Hun kan sitte alene i stuen og kjenne veggene trykkes inn. Hun blir et barn igjen, hun kjenner smerten i sitt sinn. Tårene triller stille, til solen igjen står opp. Enda en natt uten søvn, enda en sliten kropp. Hun orker ikke mer, men hun vet så godt hun må. Hun hører bitte små føtter, nærme seg stuen nå. Hun tørker den siste tåren, og setter på en smil. God morgen lille venn, god morgen jenta mi! Hennes oppgaver her i livet, en blond liten storsjarmør. Hun vet hun ikke kan gi opp, selv om hennes hjerte blør. Mamma er du lei deg? Nei, svarer hun fort. Men en siste tåre triller, den tørker barnet bort…

Høstens myke farger vasker hennes fjes, men uansett hvor hardt det skrubber blir hun ikke ren. Hun strider mot de lærde, og hun vet det så inderlig vel. Hun vet det når hun våkner, og når hun legger seg hver kveld.
De sier hun burde falt om, hun var ikke sterk nok hun der. Hun husker de snakket over henne, som om hun ikke var dem nær. Men hun kunne både lytte og tenke slik som før, selv om kroppen hennes var sliten og sjelen hennes ør.

Hun hadde ikke sett meningen med livet, men ville heller ikke dø. Hun var som blader om høsten, som endret seg fra lys grønt til rød. Hun hang uskuelig over verden, og ingen løftet sitt blikk. Sånn var det å være syk, det var oppmerksomheten hun fikk.
Hun ville knekke begge armene, og brenne begge ben. Hun ville hyle ut til verden, ”vær så snill å se!” Men ingen kunne se hennes sykdom, den var gjemt bak masker av stål. Hun var forbitret i egne tanker, fortapt i uoppnådde mål.

Hun sluttet å søke glede, hun sluttet å søke fred. Hun ble en statist i hverdagen, så lenge ingen fulgte med. De tittet bare bort på henne, der hun stadig visnet bort. Hadde hun kunnet styre det, ville døden kommet fort. Men hun ønsket ikke å dø, hun ville bare smile. Slik hun hadde gjort før da sjelen kunne hvile. Da tankene ikke straffet henne, stemmene ikke fantes. Hun hang uskuelig over verden, hun kunne ikke klandres.

Høstens myke fager stryker et furet kinn, der hun sitter på benken i parken og lar tankene flomme inn. De ser henne enda ikke, der hun uskuelig sitter i fred. Det er over tyve år siden hun første gang satte seg ned. Hun har så mange bilder i sinnet, bilder hun aldri burde malt. Bilder av det som var, og bilder stemmene har fortalt. Hun visker og visker på strekene, og innser helt til slutt, at det er konturene av seg selv hun sitter og visker ut.

Kvinnen stryker over sitt barn, det kjæreste hun har.
Barnet har ikke lenger søsken, og ikke lenger far.
Kvinnen stryker over sitt barn, og synger de vakreste toner.
Om at vinter må bli vår, krigen må bli over.

Kvinnen hadde et vakkert hjem, med familie på seks.
Før geriljaen kom til huset og kalte henne for heks.
Hennes mann ville forsvare sine, men kom ikke så langt.
Før kvinnen så mannen skutt, og hardt i bakken falt.

De tok hennes eldste datter, og skjøt hennes yngste sønn.
Hun gråt de tok henne, og bad en stille bønn.
Hennes tanker forsvant i smerte, da de tok hennes tredje barn.
Kun babyen lot de leve. Hun mistet mer enn bare en arm.

Kvinnen stryker over sitt barn, langt fra våre tanker.
Hun ber om at vi ser dem, hører at deres hjerter banker.
Kvinnen stryker over sitt barn, og vet at vinter vil bli vår.
Men håpet svinner stadig, da hun nye soger sår.

En folkeauksjon er utbredt, vi setter en pris på et menneskeliv.
Kvinnen er verdt så mye mer, men det vil ingen si.
Konsekvensene er store, men dog ikke for oss.
Men for kvinnen er det alt, som for sitt fjerde barn må sloss.

Kvinnen fikk til slutt sett våren, men betalte en ulidelig pris.
Hun kjempet hardt og lenge, men til slutt, på sett og vis.
Tok den vesle lille, sitt siste åndedrag.
Og babyen erfarte aldri at natt igjen blir dag.

En kan ikke forutse dagen, men en kan velge hvitt fremfor svart. Når himmelen lysner med solen og månen igjen er lagt. Når skyene blekner fra rosa og en ny dag står frem, kan man selv bestemme forutsetningen når dag igjen går mot kveld.

Hva ønsker du for deg selv, du som tviler på da og nå? Er det distansen du frykter mest, eller det faktum at du selv må gå? Er det hva du selv må ofre, eller at ingen ofrer for deg? Velg din farge ved morgengry, og dine tanker leder vei.

Ikke la dine bitre erfaringer være lenker av uhemmet stål. Befri deg fra tanker og lengsler og bestem hvilken vei du vil trå. Og om du så finner et feilsteg ikke døm deg selv for hardt, men snu i en annen retning før dine feilsteg har gått for langt.

For du er bare menneske du også, og som oss andre har du tvilt på deg selv. Men sett deg godt til rette når dagen i dag går mot kveld. For når natten stille smyger så stråler månen et sted, og husk at himmelen ikke satte grenser når menneske fra månen så ned.

Jeg risset deg inn i mørkgrå stein, et navn som sa meg alt.
Et navn som fortalte om skuffelse og bitterhet. Selv endeløst, foraktelig hat.
Jeg risset deg inn i hjertet mitt, i et rom så lite og kaldt.
Dine ord og handlinger bar jeg med meg, mine arr var alle talt.

Jeg bar deg med meg i sjelen min, du var en byrde så tung å bære.
Naivt jeg så på verden, men jeg ville mine lekser lære.
Jeg gikk mot horisonten og stanset på en strand.
Jeg knuste deg bit for bit, litt hardere gang etter gang.

Ditt navn ble så skrevet i gyldenbrun sand, mot dønningenes myke slag.
Gang på gang jeg skrev det ned, igjen, dag etter dag.
Mot en blek morgensol som steg i øst, jeg stod med hodet hevet.
Et uoppmerksomt øyeblikk senere. Hva var det jeg hadde skrevet?

Du, som preget både hverdag og drømmer, du var endelig visket bort.
Du som hadde stanset tiden. Nå gikk timene igjen så fort.
Du, som hadde slått meg med ord og handlig, med ett så var du vekk.
Jeg ville skrevet navnet ditt i sand tidligere, hadde jeg visst det var så lett.

Natten kommer krypende på samme måte som før. Stillheten brer seg over meg, slik den alltid gjør. Tankene arbeider stille, for siste gangen i kveld. Hvordan kunne du ikke se meg? Ser du kun deg selv? Hvorfor lot du meg lide, denne fryktelige sorg. Jeg var sterk der jeg bodde, men du raste min selvsikre borg.

Du tok den trygghet jeg hadde, og kastet den fremfor min sjel. Du lot meg ikke få den, du slo den heller i hjel. Du slo til siste pust var borte, og mitt håp var drevet av sted. Fortjente jeg virkelig dette? Var det slik det skulle skje?

For jeg sitter her med spørsmål, flere enn du tror. Jeg prøver å formulere meg, men jeg finner ikke ord. For mine tanker er så mange, og ordene så få. Hvordan kan man slippe alt, og bare velge å gå? Det er uten for min fatteevne, men hva er vel ikke det. Du sier du har prøvd, men nå må du åpne øynene. Du definerer ikke svakhet, du er heller ikke feig. Men dine valg vil sette spor, det kan jeg love deg.

For trygghet har jeg fått igjen, jeg trengte ikke deg til det. Jeg klarte å bygge min sjel igjen, jeg lærte igjen å le. Kjærligheten kom til meg, før jeg skjønte det selv. Den fant meg gjemt i skyggene, jeg turte å elske likevel. Jeg savnet sårt en armkrok, men jeg vil aldri igjen ha din. Jeg gjorde verden hel igjen, jeg gjorde distansen min. Jeg trengte en som holdt meg, når tårene presser på, og har endelig funnet en som hvisker ”jeg vil aldri la deg gå”.

Dine sjanser har du spilt bort, du har kastet vekk ditt kort. Du hadde esset i ermet, men du valgte oss likevel bort. Du hadde noen å elske, men du valgte dog deg selv. Jeg håper du er stor nok, for ditt barn kan flytte fjell. Jeg håper dere sees, og at du en gang vil se dine feil, men da har vinden blåst, og vi har hevet seil.

For jeg funnet mannen, den som alltid står meg bi, og du vil se oss reise, og skjønne hva kjærlighet vil si. Du vil skjønne det er å støtte, selv når livet ditt er ungt. Det vil være å ofre sin tid, selv når livet er tungt. Men dette vil du innse, en gang så alt for sent. Alene står du igjen, og dette har du fortjent.